Menighet og medlemskap DEL 3/3 (Nådegavene, enhet og adskillelse)

Denne prekenen ble holdt på den Herrens dag 5. februar 2023. Erlend Hanrdang forkynner.

Trosbekjennelse: https://sandefjordevangeliske.no/om-oss/trosbekjennelse/

5. MENIGHETEN

5.6 Nådegavene

Vi lærer at Den Hellige Ånds nådegaver til utrustning, oppbygging og utvidelse av menigheten er aktive i dag,131 og at alle troende er utrustet med en eller flere nådegaver.132 Vi lærer at alle troende er kalt til å tjene menigheten med den nådegave som hver enkelt har fått fra Gud.133 Vi lærer at nådegavene kan kategoriseres i nådegaver til å tjene og nådegaver til å tale.134 Vi lærer at nådegavene til å tale profetisk, tale i tunger, tyde tunger, helbrede og til å gjøre tegn og under hadde en grunnleggende funksjon for dannelsen av menigheten; å bekrefte apostlenes åpenbaring av guddommelig sannhet.135 Disse grunnleggende nådegavene opphørte gradvis ved menighetens modning og er følgelig ikke aktive i menigheten i dag.136 Vi lærer at Gud i sin allmakt fremdeles kan helbrede og gjøre mirakler, og at kristne i frimodighet kan be Gud om dette.137 Vi lærer at det er ingen i dag som har det apostoliske embete siden apostlenes lære er overlevert en gang for alle til de hellige.

5.7 Enhet og adskillelse

Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.138 Samtidig kan ikke sanne kristne ha enhet med andre som lever i synd eller direkte lærer i mot Guds ord, og må dermed skille seg fra slike, dersom de ikke lar seg irettesette.139 En skiller seg fra dem fordi de har skilt seg fra sannheten og fører andre til fortapelsen med sitt feilaktige vitnesbyrd.140 Utover det er det viktig å følge Bibelens lære om adskillelse for den som lever i opprør mot Gud, for menighetens bevarelse og for de kristnes vitnesbyrd utad.

_____________

Menighet og medlemskap DEL 3/3 (Nådegavene, enhet og adskillelse)

Intro:

Vi er i dag kommet til den tredje og siste delen av mini-serien vår vedrørende Menighet og medlemskap.
Som vi har nevnt de to siste søndagene så skal vi i dag innføre et mer formalisert medlemskap i menigheten.
Og måten vi gjør dette på er at vi fra i dag av kommer til å anerkjenne og behandle alle troende som går her fast som medlemmer av menigheten.
De aller fleste som kommer på møtene våre er trofaste og regelmessige deltakere, og de aller fleste tjener menigheten på en eller annen måte.
Så dere opptrer allerede som medlemmer av en lokal menighet, og det er følgelig vår vurdering at det mest riktige er at de faste deltakerne i forsamlingen som har en personlig tro på Jesus som Herre og frelser anerkjennes som medlemmer i menigheten.
Vi har ikke et offentlig medlemsregister, og vi er heller ikke registrert som et trossamfunn ennå.
Hvis dette blir aktuelt i fremtiden, så vil vi gi enhver anledning til å vurdere hvorvidt en ønsker eller ikke ønsker å stå på en slik liste – det får vi ta hvis det blir aktuelt.
Så det som skjer i dag er at vi nå formelt sett anser hverandre som medlemmer av menigheten, og dette vil forhåpentligvis i større grad bevisstgjøre oss på det ansvaret vi har overfor Gud og hverandre i den lokale menigheten en tilhører.
Så det er formålet med medlemskap.
I dag skal jeg snakke om de to gjenstående punktene fra trosbekjennelsen vår:
Punkt 6: Nådegavene
Og punkt 7: Enhet og adskillelse.
Men før vi ser på dette så kan vi be sammen.

Nådegavene
La oss første leste de første setningene i trosbekjennelsen avsnitt om Nådegavene:
Vi lærer at Den Hellige Ånds nådegaver til utrustning, oppbygging og utvidelse av menigheten er aktive i dag,¹³¹og at alle troende er utrustet med en eller flere nådegaver.¹³² Vi lærer at alle troende er kalt til å tjene menigheten med den nådegave som hver enkelt har fått fra Gud. Vi lærer at nådegavene kan kategoriseres i nådegaver til å tjene og nådegaver til å tale.
Og dette er hentet fra flere skriftsteder, men jeg vil først lese noen vers fra Efeserbrevet 4:7
«Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med.» [mer at enhver har fått en gave etter Kristi vilje].
Også står det videre i vers 11-12: «Han [altså Jesus] er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.»
Også står det i 1. Petersbrev 4:10: «Etter som enhver har fått en nådegave så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde.»
Alle troende – alle kristne, har fått en spesiell nådegave, en spesiell utrustning, som vi er kalt til å tjene hverandre med i Guds menighet.
Og Peter ber oss om å gjøre dette som gode husholdere.
Du har fått noe verdifullt av Gud. Nå vil han at du skal bruke det du har fått.
Det er som om du skal gå på fisketur, også står du og kaster et tau med en krok på i vannet og håper at fisken skal bite.
Men så kommer det en også gir han deg en stor og flott fiskestang, også sier han, bruk denne: Da kan du kaste kroken langt ut i havet, der de større fiskene er, også kan du trekke de inn på land mye enklere.
Også ser du på han også sier du: Takk for stanga, men jeg foretrekker å stå her og kaste ut tråden min i vannet.
Det er ikke veldig fornuftig – Bruk fiskestangen dersom du har fått den.
Gud har gitt det en nådegave – en spesiell utrustning, og du er kalt til å bruke den til å tjene menigheten.
Så Bibelen lærer at alle har fått en nådegave, og at alle er kalt til å bruke den.
Og formålet med at du skal bruke din nådegave i menigheten er at de troende skal bli oppbygget i Kristi legeme – for at menigheten skal modnes og vokse i tro.
Så menighetens modning og vekst er avhengig av at menighetens medlemmer tjener med sine nådegaver.
Og dette er det ekstremt viktig at vi alle forstår og tar på alvor.
En menighet som skal oppleve sann vekst og modning – altså en reell vekst i modning, er avhengig av alle menighetens medlemmer.
Så uansett hvor talentfull og karismatisk en menighetsleder er – uansett hvor mange mennesker en kjent og populær forkynner kan trekke til en menighet – så er menighetens reelle vekst avhengig mange flere enn dens pastorer.
Pastorene er selvsagt viktige. Men de kan og skal ikke være alene ansvarlig for menighetens modning og vekst.
Det ansvaret ligger på oss alle, ved Den Hellige Ånds hjelp.
Så tenk gjerne igjennom hva dette praktisk betyr for deg?
Hvilke nådegaver er du utstyrt med.
Hvilke talenter og utrustninger har Gud gitt deg.
Og hvordan kan du tjene menigheten med disse gavene.
Og er du usikker på hva svaret på det spørsmålet er: Spør noen da vel?
Jeg husker veldig godt de gangene jeg har vært helt ny på en arbeidsplass.
Jeg har blitt ansatt hos en arbeidsgiver på grunn av at jeg har en konkret faglig bakgrunn og noen kvaliteter som arbeidsgiveren trenger.
Men det er ikke noe at an kvalifisert person blir ansatt et sted for at han eller henne skal kunne bidra til verdiskaping i en virksomhet.
Personen må faktisk få en oppgave å gjøre – eller i hvert fall bli delegert et ansvar og noen problemstillinger han eller henne skal gjøre.
Og det har alltid vært min erfaring som nyansatt. I begynnelsen spurte jeg hele tiden: Hva kan jeg hjelpe til med nå. Har du noen oppgaver til meg.
Også skjer det over tid at en vokser inn i en rolle, og at en mer intuitivt vet hva en skal gjøre, og ser behovene en skal dekke, innenfor sitt ansvarsområde.
Slik er det også i en menighet.
Selv om du er født på ny, og har fått en nådegave av Gud, i tillegg til at du har dine medfødte talent, så er du fremdeles avhengig av rettledning fra andre troende for å forstå hvordan du passer inn i den lokale menighet.
Og de gode nyhetene er at alle passer inn.
På noen arbeidsplasser så er det slik at det av og til er dårlig match mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, også avsluttes arbeidsforholdet.
I Kristi menighet så er hans kropp laget iht. Guds design.
Det er plass til alle – alle kan tjene og hjelpe til menighetens vekst.
Og menigheten har klare mangler når medlemmene ikke tjener.

Eksempel med radiostyrt bil.
Da jeg var liten var jeg glad i å demontere det jeg hadde fått av elektroniske gaver.
Jeg fikk en gang en radiostyrt bil som jeg likte veldig godt.
Jeg kjørte masse med den. Den var blå, jeg tror det var et merke som het Nikko. Og det var stor glede hver gang jeg brukte den.
En gang så bestemte jeg med for å demontere den radiostyrte bilen jeg hadde fått.
Og det klarte jeg godt.
Jeg fant alle skruehullene, og skrudde bilen fra hverandre bit for bit.
Og til slutt så lå den radiostyrte bilen foran meg i ganske mange deler.
Dette var ikke den største og mest kompliserte bilen, men jeg husker likevel at jeg fikk demontert den ganske godt.
Da jeg demonterte bilen så tenkte jeg at jeg kom til å huske hvordan jeg hadde demontert den, før jeg satt den sammen igjen.
Men når jeg skulle begynne å bygge opp igjen bilen, skjønte jeg veldig fort at her var noe galt.
Ting passet ikke sammen igjen helt slik som det før hadde gjort.
Og selv om jeg fikk montert bilen tilbake i sånn noenlunde opprinnelig stand, så fikk jeg aldri bilen til å virke igjen.
Det var noe jeg hadde gjort galt.
En eller flere deler som ikke satt der den skulle.
Det var en eller flere deler som ikke lenger gjorde den funksjonen som bilen trengte at den hadde, og bilen ble helt ubrukelig.
Når vi tenker på den lokale menighet, så er det noen likheter mellom en radiostyrt bil og menigheten.
Den radiostyrte bilen bestod av flere deler.
Den hadde fire hjul.
En enkel motor.
En antenne.
Et karosseri.
Et deksel over.
En kontroll.
Den måtte ha batteri, både i bilen og i kontrollen.
Og om bare en av disse tingene hadde vært ødelagt, ville ikke bilen virket som den skulle.
Det kan være så lite som ett av 4 batteri som er tomme, også står bilen i ro.
Det kan være ett av de 4 hjulene som faller av, og bilen blir helt umulig å kjøre.
Alle delene må gjøre sin jobb, for at bilen skal kjøre som den skal.
Når vi tenker på menigheten, så består den av mange forskjellige mennesker.
Og alle menneskene har fått en eller flere nådegaver av Gud.
Det vil si spesielle egenskaper som de kan tjene menigheten med.
Også er det slik at når en eller flere i menigheten av forskjellige grunner ikke tjener i menigheten med sin utrustning, så vil menigheten ikke fungere optimalt.
En radiostyrt bil med tre hjul klarer kanskje å kjøre fremover, men den klarer ikke svinge slik den burde. Den har en sterkt nedsatt funksjonsevne.
Paulus bruker i Bibelen bildet på en menneskekropp, hvor alle kristne er lemmer, altså kroppsdeler, på kroppen.
Og jeg vet ikke med deg, men dersom det er noe galt med en kroppsdel, så er det ofte at hele kroppen kan bli helt slått ut.
Kanskje dere har hatt hodepine, også orker dere ingenting.
Kanskje dere har vondt i en fot. Og ja, dere kan gå, men dere halter. Dere får ikke gått så fort som dere kunne ønske.
Kroppen er satt sammen slik at den fungerer absolutt best når alle kroppsdelene er friske og fungerende.
Menigheten er på samme måte.
Den fungerer absolutt best når alle lemmene, alle delene, jobber sammen i harmoni mot de mål og oppgaver som menigheten skal utføre.
Og min bønn og vårt ønske er at denne menigheten skal være kjennetegnet av at vi tjener hverandre med de gavene som Gud har gitt oss nettopp for denne hensikten.

Så har vi også i trosbekjennelsen vårt et avsnitt som beskriver at vi som eldste i menigheten lærer i tråd med en cessationistisk forståelse av nådegavene.
Så la meg først lese hva som står før jeg kort kommenterer dette:
«Vi lærer at nådegavene til å tale profetisk, tale i tunger, tyde tunger, helbrede og til å gjøre tegn og under hadde en grunnleggende funksjon for dannelsen av menigheten; å bekrefte apostlenes åpenbaring av guddommelig sannhet.
Disse grunnleggende nådegavene opphørte gradvis ved menighetens modning og er følgelig ikke aktive i menigheten i dag.
Vi lærer at Gud i sin allmakt fremdeles kan helbrede og gjøre mirakler, og at kristne i frimodighet kan be Gud om dette.
Vi lærer at det er ingen i dag som har det apostoliske embete siden apostlenes lære er overlevert en gang for alle til de hellige.»
Dette er et tema som vi vet at det er veldig forskjellige og delvis motstridende syn på i forsamlingen.
Vi forventer ikke at alle i menigheten skal ha samme syn på dette, men dette er et område hvor en lokal menighet ikke kan praktisere to syn samtidig – det ville blitt en praktisk umulighet.
Vi kan ikke på en og samme tid si søke å praktisere disse nådegavene, samtidig som vi sier at vi tror at de har opphørt.
Som eldste så er vi overbevist om at disse nevnte nådegavene; til å tale profetisk, tale og tyde tunger, og helbrede hadde en veldig viktig funksjon i begynnelsen av menighetstiden; å bekrefte apostlenes åpenbaring av sannheten.
Dette er noe som eksplisitt blir omtalt i Hebreerne 2:3-4: «Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av de som hadde hørt ham. Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje.»
Så det betyr at vi lærer at det er enkelte nådegaver som ikke lenger er aktive som nådegaver i menigheten i dag.
MEN, og dette er et veldig viktig MEN, vi tror og lærer fremdeles at Gud i sin allmakt fremdeles kan helbrede og gjøre mirakler, og at kristne i frimodighet kan be Gud om dette.
Så det at vi tror at disse gavene er opphørt som nådegaver, betyr ikke at vi ikke tror at Guds kan gjøre det mirakuløse i dag.
Vi kan frimodig be han om å helbrede og å gjøre mirakler, og vi kan være sikre på at han er i stand til å gjøre dette også i dag.
Men vi forventer ikke at utøvelsen av helbredelser og mirakler skal være direkte relatert til utøvelsen av en nådegave hos en eller flere i forsamlingen.
Dette er et såpass stort og sikkert betent tema at vi ikke kan berøre det tilstrekkelig i dagens tale.
Og hvis dere ønsker så kan vi gjerne ha dette som tema en gang i et mer interaktivt forum for eksempel, hvor vi kan ha litt dialog om det.
Så jeg vet at ingen her ble intellektuelt tilfredsstilt av å høre det jeg nå sa, men jeg ville i enkelhet forklare hva vi lærer om temaet, og gi det overordnede prinsippet for hvorfor vi lærer det.
La oss videre gå inn på det siste temaet om menigheten i trosbekjennelsen vedrørende Enhet og adskillelse:

Enhet og adskillelse
Jeg vil gjerne lese hele avsnittet om enhet og adskillelse før jeg sier noe om det.
«Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.138Samtidig kan ikke sanne kristne ha enhet med andre som lever i synd eller direkte lærer imot Guds ord, og må dermed skille seg fra slike, dersom de ikke lar seg irettesette. En skiller seg fra dem fordi de har skilt seg fra sannheten og fører andre til fortapelsen med sitt feilaktige vitnesbyrd. Utover det er det viktig å følge Bibelens lære om adskillelse for den som lever i opprør mot Gud, for menighetens bevarelse og for de kristnes vitnesbyrd utad.»
Her var det litt forskjellige momenter.
Men det jeg mener er viktigst, og det som jeg har lyst til å si litt om, er det som står i den aller første setningen av det jeg nettopp leste.
«Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.»
Å etterstrebe fred med andre mennesker er noe helt grunnleggende som kristne er kalt til å gjøre.
Det står i Heb 12:14: «Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse.»
Og enda mer konkret står det i Romerne 12:18: «Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.»
Så det bør ligge i vår natur å ha en fredelig fremtoning.
Å etterstrebe, så langt som det er mulig, å opprettholde harmoniske relasjoner med andre mennesker, og å være mild og overbærende.
Og både i Hebreerbrevet og i Romerbrevet er dette et ansvar vi har for alle mennesker, ikke bare de troende.
Så langt det er mulig, så lev i fred med alle mennesker.
Som troende er standarden enda høyere.
Her skal vi ikke bare leve i fred med hverandre.
Å leve i fred betyr egentlig ikke mer enn at en ikke aktivt søker å ødelegge eller skade andre.
Fred er fravær av noe negativt, det er fravær av krig.
Men selv om det kan sies å være fred mellom Sør-Korea og Nord-Korea (jeg vet faktisk ikke om det formelt er fred mellom de to nasjonene), så er det ikke veldig harmonisk mellom disse landene likevel.
Kristne er kalt til fred, ja, men også til enhet – og det er en enda høyere standard.
LES Efeserbrevet 4:1-6
Og Jesus sier i sin yppersteprestlige bønn følgende: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at de også må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.»
At det skal være enhet mellom de troende er i hjertet av det Jesus ber for sine disipler.
Og enheten mellom de troende skal fungerer som et vitnesbyrd for verden om at Jesus er sendt av Gud – et vitnesbyrd om at Jesus er Guds sønn verdens frelser.
Og et av grunnene til at dette er et sterkt vitnesbyrd for verden, er at enhet og forsoning mellom de troende, reflekterer selve kjernen i evangeliet – At Kristus ved sitt offer skapte forsoning mellom mennesker og mennesker, og enda viktigere mellom Gud og mennesket.
Les i Efeserne 2:14-16
Her er både fiendskapet mellom jøde og greker tatt bort, men enda viktigere så er det slik at både jøde og greker ble forlikt med Gud ved korset hvor Kristus drepte fiendskapet.
Å leve i forsoning med Gud burde påvirke den relasjon vi har med andre troende.
Så er realiteten for oss mennesker at det viser seg at det er vanskelig, særdeles vanskelig, å bevare freden – det vitner jo verden oss om hver dag.
Og det er dessverre også realiteten blant kristne
Blant de troende, så er det vanskelig å bevare enhet.
Kristne kommer i alle fasonger og varianter.
Alle typer personligheter, forskjellige typer bakgrunner og følelsesregister.
Kristne har alle forskjellige uvaner – ting som en kan irritere seg over.
Holdninger og uvaner som kan gjøre en usikker eller redd.
Vi Kristne er ofte ganske originale også – vi har mange rare ting for oss.
Og det spesielle med Guds menighet er akkurat dette, at den består av en haug med menn og kvinner som i mange tilfeller aldri ville ha vært venner, hadde det ikke vært for at en delte en felles tro.
Det er menn og kvinner, familier, som kanskje aldri hadde valgt å bruke tid sammen hvis ikke det var for at vi innså at vi faktisk er samme familie.
Vi har den samme åndelige far.
Vi er søsken i troen.
Og da kan du være så rar du bare vil – da er du familie.
Dette skaper jo en del interessante og tidvis utfordrende situasjoner.
Fordi selv om vi er familie, så kan det være vanskelig å leve sammen.
Det vet dere godt – det kjenner dere helt sikkert til, også i vår lille menighet.
Men Kristi bønn for oss gjelder likevel.
Som troende så skal vi bære over med hverandre i kjærlighet, og legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens samband.
Realiteten er at vi er endel av det samme legeme – vi har del i Kristi Ånd, og vi tilhører samme frelser – vi har den samme Gud og åndelige far.
Vi er ett.
Så oppfør dere som ett.
Sandefjord Evangeliske Menighet har bestått i ett år nå.
Jeg håper menigheten består i mange, mange år. Men for at den skal kunne gjøre det – så må enheten bevares.
Uten enhet, så er det reelt sett ingen fungerende menighet.
Enhet kommer selvsagt dypest sett fra at vi alle tilhører samme åndelige familie – vi er født på ny ved den Hellige Ånd, og adoptert inn i samme familie.
Det er den åndelige realiteten.
Men så kommer det også praktiske valg en må ta hver dag, om å faktisk både akseptere og omfavne at du nå har fått en stor familie, med masse rare folk, som både trenger at du elsker dem, ber for dem, oppmuntrer dem, og støtter dem.
Og det betyr at du er nødt til å bli kjent med dem – bruke tid med dem.
Lære om deres gleder, sorger, deres behov.
Se hvor de behøver rettledning.
Du må være involvert i andres liv.
Og det er utfordringen for oss alle.
At vi åpner opp, og i større grad lever livene våre sammen som en familie.
Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.
Det håper jeg at vi alle skal fortsette med å etterstrebe.

Så er realiteten at en i noen tilfeller likevel må signalisere at det lenger ikke er en åndelig enhet mellom oss.
Dette kan enten skje ved at såkalte kristne begynner å forkynne et falskt evangelium.
Når andre såkalte kristne formidler et budskap som leder menn og kvinner til fortapelse, så er vi kristne ikke bare kalt til å signalisere at vi ikke er ett, men vi er også kalt til å gjendrive med ord dem som taler vrangt.
Dette gjorde Jesus også.
Hør her: Jesus var synderes venn.
Han var vennlig og kjærlig mot dem som ingen andre engang turte å komme nær.
Han var det fullkomne eksempelet på en mann som demonstrerte perfekt nestekjærlighet.
Jesus var synderes og tolleres venn.
Han hadde ingen kvaler med å la seg assosiere med slikt selskap, selv om han selv ikke var en synder.
Men de Jesus ikke ville assosiere seg med, var de religiøse lederne som forkynte et annet evangelium som ikke ledet til frelse, men som ledet dem inn i et gjerningsbasert religiøst system som ledet dem rett til fortapelsen.
Jesus var veldig tydelig på å demonstrere adskillelse fra slike.
Han sa det privat, og han sa det offentlig.
Hold dere unna slike – vokt dere for fariseernes lære.
Ormeyngel kalte han dem.
Dette var ikke noen han ville assosiere seg med.
Og Paulus gjør mye det samme når han omtaler judaistene som hadde forført mange troende i menigheten i Galatia.
Måtte de bare skjære seg fordervet.
«Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet.»
Det finnes intet sterkere språk enn dette for å signalisere avstand fra noen andre lærere.
De er forbannet – det motsatte av å være under Guds velsignelse.
Og det er på grunn av det veldige alvoret disse vranglærerne fører med seg at både Jesus og Paulus brukte så sterke ord.
De fører andre mennesker til fortapelse – vekk fra det evige liv, vekk fra Jesu tilgivelse og frelsende verk.
Slike må en adskille seg fra.
Og det skal vi som menighet også praktisere.
Jeg håper vi også kan være betegnet som synderes venner – slike som har omsorg for alle som har rotet seg borti alt det som en kan rote seg borti i denne verden.
Men at vi samtidig er klare og tydelige på å distansere oss fra lære som fører til fortapelse.
Lære som fører folk vekk fra det enkle budskapet om at en blir frelse av nåden alene, ved troen alene, på Kristus alene.
Så dette er den ene type adskillelse Bibelen ber oss om å praktisere – og det skal sies at dette kanskje også er den letteste formen for adskillelse.
Så har vi den andre typen adskillelse som en menighet også må praktisere som er mye vanskeligere.
Og det gjelder i de tilfeller når en bror eller søster i troen begynner å leke med synden – og ikke bare leke med synden, men også omfavne den, og etter hvert å leve i den.
Og da sier Bibelen følgende, og jeg leser fra Matteus 18:15-18
Her blir menigheten gitt et ansvar og en myndighet til å adskille seg fra en bekjennende kristen som ikke vil respondere i lydighet til Guds ord, tross flere tydelige og forhåpentligvis kjærlige beskjeder om at en nå har rotet seg inn i et syndig mønster.
Presumpsjonen er at en person som etter tre konfrontasjoner ikke vil vende om fra sin synd faktisk ikke er en kristen.
Det kan hende at han eller henne er det, men vedkommende oppfører seg ikke som en kristen, og en skal dermed heller ikke behandle vedkommende som en kristen.
En praktisk konsekvens av dette vil være at en ber vedkommende om å avstå fra å delta i nattverdsmåltidet.
Samtidig vil en fortsette å be for at vedkommende skal vende seg vekk fra den synd en har blitt forført inn i, og vende tilbake til Kristus.
En av grunnene til at en må adskille seg fra en bror som lever i uoppgjort synd er at han eller henne kan være like farlig for menigheten som læreren som farer med vranglære.
Den falske læreren kan føre andre troende vill og vekk fra det sanne evangeliet. Derfor må en distansere seg fra han, og signalisere tydelig at denne personen forkynner en annen religion – et annet evangelium.
Det samme er tilfellet med en bror eller søster som lever i uoppgjort synd.
Dersom en fortsetter å la noen leve i uoppgjort synd, samtidig som en lar personen fortsatt å delta i alt av åndelig fellesskap, inkludert nattverdsmåltidet, så sier en indirekte til alle andre i menigheten at vi syntes det er greit at kristne lever slik i klar opposisjon til Kristi ord.
Og på den måten kan andre troende bli forført til å følge det eksempelet som personen som lever i synd har satt.
En må både demonstrere adskillelse mot både den falske lærer, og den person som lever i synd for å beskytte alle andre i menigheten mot frafall.
Adskillelse er et veldig sterkt virkemiddel – men det er et nødvendig virkemiddel.
Jeg håper vi skal slippe å bruke det her – men jeg vil at dere skal være klar over at dersom vi må bruke det, så kommer vi til å gjøre det.
Og dette er ikke de eldstes ansvar, men hele menighetens ansvar.
Det er ikke bare de eldstes oppgave å kjærlig utfordre en person som lever i synd.
Det er du, uansett hvem du er, som ser det først – du skal tale hem til rette, du og du alene.
Ingen andre trenger å vite noe som helst – og dersom han eller henne vender om, så er saken løst. Pris herren.
Kanskje du må gå to ganger, og andre gangen tar du med deg en venn eller en tredjepart som er litt mer objektiv, og kanskje han eller henne responderer positivt da. Ja, fantastisk. Ingen andre trenger å vite noe som helst.
Ingenting er bedre enn at det blir løst mellom de dem det gjelder uten at alle andre må høre om det.
Dette er som dere skjønner den enkelte i menigheten sitt ansvar å praktisere.
Og jeg håper at de eneste Matteus 18 stegene vi skal ta i vår menighet vil være disse første – at en går og taler en annen til rette.
Eller det at to eller tre går og taler en til rette, og at det løser seg på denne måten.
Men det kan hende at vi kommer dit at vi som samlet menighet må agere og tale en person til rette – og når ikke menigheten frem, så blir det adskillelse fra deltakelse i det åndelige fellesskapet.
Det er veldig dramatisk – men det er et nødvendig virkemiddel i de mest alvorlige situasjonene som forblir uløst og uten forsoning.
Måtte Herren se i nåde til oss at vi ikke trenger å oppleve dette.
Vi lærer at alle Kristne er kalt til å etterstrebe enhet.
Kan vi ikke som menighet være enige om at det er akkurat der vi skal legge inn trykket.
På å jobbe for enhet – ved å elske hverandre, tjene hverandre, være overbærende mot hverandre, oppmuntre hverandre, og når det trengs; bære hverandre.
La oss sammen be om at Sandefjord Evangeliske Menighet skal være en menighet som tjener hverandre med sine nådegaver, og som demonstrer sann åndelig enhet som et vitnesbyrd for verden om at vi er frelst av en Herre, Jesus Kristus.
La oss sammen be!