Menighet og medlemskap DEL 3/3 (Nådegavene, enhet og adskillelse)

English Translation: Scroll down.

Denne prekenen ble holdt på den Herrens dag 5. februar 2023. Erlend Hanrdang forkynner.

Trosbekjennelse: https://sandefjordevangeliske.no/om-oss/trosbekjennelse/

5. MENIGHETEN

5.6 Nådegavene

Vi lærer at Den Hellige Ånds nådegaver til utrustning, oppbygging og utvidelse av menigheten er aktive i dag,131 og at alle troende er utrustet med en eller flere nådegaver.132 Vi lærer at alle troende er kalt til å tjene menigheten med den nådegave som hver enkelt har fått fra Gud.133 Vi lærer at nådegavene kan kategoriseres i nådegaver til å tjene og nådegaver til å tale.134 Vi lærer at nådegavene til å tale profetisk, tale i tunger, tyde tunger, helbrede og til å gjøre tegn og under hadde en grunnleggende funksjon for dannelsen av menigheten; å bekrefte apostlenes åpenbaring av guddommelig sannhet.135 Disse grunnleggende nådegavene opphørte gradvis ved menighetens modning og er følgelig ikke aktive i menigheten i dag.136 Vi lærer at Gud i sin allmakt fremdeles kan helbrede og gjøre mirakler, og at kristne i frimodighet kan be Gud om dette.137 Vi lærer at det er ingen i dag som har det apostoliske embete siden apostlenes lære er overlevert en gang for alle til de hellige.

5.7 Enhet og adskillelse

Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.138 Samtidig kan ikke sanne kristne ha enhet med andre som lever i synd eller direkte lærer i mot Guds ord, og må dermed skille seg fra slike, dersom de ikke lar seg irettesette.139 En skiller seg fra dem fordi de har skilt seg fra sannheten og fører andre til fortapelsen med sitt feilaktige vitnesbyrd.140 Utover det er det viktig å følge Bibelens lære om adskillelse for den som lever i opprør mot Gud, for menighetens bevarelse og for de kristnes vitnesbyrd utad.

_____________

Menighet og medlemskap DEL 3/3 (Nådegavene, enhet og adskillelse)

Intro:

Vi er i dag kommet til den tredje og siste delen av mini-serien vår vedrørende Menighet og medlemskap.
Som vi har nevnt de to siste søndagene så skal vi i dag innføre et mer formalisert medlemskap i menigheten.
Og måten vi gjør dette på er at vi fra i dag av kommer til å anerkjenne og behandle alle troende som går her fast som medlemmer av menigheten.
De aller fleste som kommer på møtene våre er trofaste og regelmessige deltakere, og de aller fleste tjener menigheten på en eller annen måte.
Så dere opptrer allerede som medlemmer av en lokal menighet, og det er følgelig vår vurdering at det mest riktige er at de faste deltakerne i forsamlingen som har en personlig tro på Jesus som Herre og frelser anerkjennes som medlemmer i menigheten.
Vi har ikke et offentlig medlemsregister, og vi er heller ikke registrert som et trossamfunn ennå.
Hvis dette blir aktuelt i fremtiden, så vil vi gi enhver anledning til å vurdere hvorvidt en ønsker eller ikke ønsker å stå på en slik liste – det får vi ta hvis det blir aktuelt.
Så det som skjer i dag er at vi nå formelt sett anser hverandre som medlemmer av menigheten, og dette vil forhåpentligvis i større grad bevisstgjøre oss på det ansvaret vi har overfor Gud og hverandre i den lokale menigheten en tilhører.
Så det er formålet med medlemskap.
I dag skal jeg snakke om de to gjenstående punktene fra trosbekjennelsen vår:
Punkt 6: Nådegavene
Og punkt 7: Enhet og adskillelse.
Men før vi ser på dette så kan vi be sammen.

Nådegavene
La oss første leste de første setningene i trosbekjennelsen avsnitt om Nådegavene:
Vi lærer at Den Hellige Ånds nådegaver til utrustning, oppbygging og utvidelse av menigheten er aktive i dag,¹³¹og at alle troende er utrustet med en eller flere nådegaver.¹³² Vi lærer at alle troende er kalt til å tjene menigheten med den nådegave som hver enkelt har fått fra Gud. Vi lærer at nådegavene kan kategoriseres i nådegaver til å tjene og nådegaver til å tale.
Og dette er hentet fra flere skriftsteder, men jeg vil først lese noen vers fra Efeserbrevet 4:7
«Men til hver enkelt av oss ble nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med.» [mer at enhver har fått en gave etter Kristi vilje].
Også står det videre i vers 11-12: «Han [altså Jesus] er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme.»
Også står det i 1. Petersbrev 4:10: «Etter som enhver har fått en nådegave så tjen hverandre med den som gode husholdere over Guds mangfoldige nåde.»
Alle troende – alle kristne, har fått en spesiell nådegave, en spesiell utrustning, som vi er kalt til å tjene hverandre med i Guds menighet.
Og Peter ber oss om å gjøre dette som gode husholdere.
Du har fått noe verdifullt av Gud. Nå vil han at du skal bruke det du har fått.
Det er som om du skal gå på fisketur, også står du og kaster et tau med en krok på i vannet og håper at fisken skal bite.
Men så kommer det en også gir han deg en stor og flott fiskestang, også sier han, bruk denne: Da kan du kaste kroken langt ut i havet, der de større fiskene er, også kan du trekke de inn på land mye enklere.
Også ser du på han også sier du: Takk for stanga, men jeg foretrekker å stå her og kaste ut tråden min i vannet.
Det er ikke veldig fornuftig – Bruk fiskestangen dersom du har fått den.
Gud har gitt det en nådegave – en spesiell utrustning, og du er kalt til å bruke den til å tjene menigheten.
Så Bibelen lærer at alle har fått en nådegave, og at alle er kalt til å bruke den.
Og formålet med at du skal bruke din nådegave i menigheten er at de troende skal bli oppbygget i Kristi legeme – for at menigheten skal modnes og vokse i tro.
Så menighetens modning og vekst er avhengig av at menighetens medlemmer tjener med sine nådegaver.
Og dette er det ekstremt viktig at vi alle forstår og tar på alvor.
En menighet som skal oppleve sann vekst og modning – altså en reell vekst i modning, er avhengig av alle menighetens medlemmer.
Så uansett hvor talentfull og karismatisk en menighetsleder er – uansett hvor mange mennesker en kjent og populær forkynner kan trekke til en menighet – så er menighetens reelle vekst avhengig mange flere enn dens pastorer.
Pastorene er selvsagt viktige. Men de kan og skal ikke være alene ansvarlig for menighetens modning og vekst.
Det ansvaret ligger på oss alle, ved Den Hellige Ånds hjelp.
Så tenk gjerne igjennom hva dette praktisk betyr for deg?
Hvilke nådegaver er du utstyrt med.
Hvilke talenter og utrustninger har Gud gitt deg.
Og hvordan kan du tjene menigheten med disse gavene.
Og er du usikker på hva svaret på det spørsmålet er: Spør noen da vel?
Jeg husker veldig godt de gangene jeg har vært helt ny på en arbeidsplass.
Jeg har blitt ansatt hos en arbeidsgiver på grunn av at jeg har en konkret faglig bakgrunn og noen kvaliteter som arbeidsgiveren trenger.
Men det er ikke noe at an kvalifisert person blir ansatt et sted for at han eller henne skal kunne bidra til verdiskaping i en virksomhet.
Personen må faktisk få en oppgave å gjøre – eller i hvert fall bli delegert et ansvar og noen problemstillinger han eller henne skal gjøre.
Og det har alltid vært min erfaring som nyansatt. I begynnelsen spurte jeg hele tiden: Hva kan jeg hjelpe til med nå. Har du noen oppgaver til meg.
Også skjer det over tid at en vokser inn i en rolle, og at en mer intuitivt vet hva en skal gjøre, og ser behovene en skal dekke, innenfor sitt ansvarsområde.
Slik er det også i en menighet.
Selv om du er født på ny, og har fått en nådegave av Gud, i tillegg til at du har dine medfødte talent, så er du fremdeles avhengig av rettledning fra andre troende for å forstå hvordan du passer inn i den lokale menighet.
Og de gode nyhetene er at alle passer inn.
På noen arbeidsplasser så er det slik at det av og til er dårlig match mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, også avsluttes arbeidsforholdet.
I Kristi menighet så er hans kropp laget iht. Guds design.
Det er plass til alle – alle kan tjene og hjelpe til menighetens vekst.
Og menigheten har klare mangler når medlemmene ikke tjener.

Eksempel med radiostyrt bil.
Da jeg var liten var jeg glad i å demontere det jeg hadde fått av elektroniske gaver.
Jeg fikk en gang en radiostyrt bil som jeg likte veldig godt.
Jeg kjørte masse med den. Den var blå, jeg tror det var et merke som het Nikko. Og det var stor glede hver gang jeg brukte den.
En gang så bestemte jeg med for å demontere den radiostyrte bilen jeg hadde fått.
Og det klarte jeg godt.
Jeg fant alle skruehullene, og skrudde bilen fra hverandre bit for bit.
Og til slutt så lå den radiostyrte bilen foran meg i ganske mange deler.
Dette var ikke den største og mest kompliserte bilen, men jeg husker likevel at jeg fikk demontert den ganske godt.
Da jeg demonterte bilen så tenkte jeg at jeg kom til å huske hvordan jeg hadde demontert den, før jeg satt den sammen igjen.
Men når jeg skulle begynne å bygge opp igjen bilen, skjønte jeg veldig fort at her var noe galt.
Ting passet ikke sammen igjen helt slik som det før hadde gjort.
Og selv om jeg fikk montert bilen tilbake i sånn noenlunde opprinnelig stand, så fikk jeg aldri bilen til å virke igjen.
Det var noe jeg hadde gjort galt.
En eller flere deler som ikke satt der den skulle.
Det var en eller flere deler som ikke lenger gjorde den funksjonen som bilen trengte at den hadde, og bilen ble helt ubrukelig.
Når vi tenker på den lokale menighet, så er det noen likheter mellom en radiostyrt bil og menigheten.
Den radiostyrte bilen bestod av flere deler.
Den hadde fire hjul.
En enkel motor.
En antenne.
Et karosseri.
Et deksel over.
En kontroll.
Den måtte ha batteri, både i bilen og i kontrollen.
Og om bare en av disse tingene hadde vært ødelagt, ville ikke bilen virket som den skulle.
Det kan være så lite som ett av 4 batteri som er tomme, også står bilen i ro.
Det kan være ett av de 4 hjulene som faller av, og bilen blir helt umulig å kjøre.
Alle delene må gjøre sin jobb, for at bilen skal kjøre som den skal.
Når vi tenker på menigheten, så består den av mange forskjellige mennesker.
Og alle menneskene har fått en eller flere nådegaver av Gud.
Det vil si spesielle egenskaper som de kan tjene menigheten med.
Også er det slik at når en eller flere i menigheten av forskjellige grunner ikke tjener i menigheten med sin utrustning, så vil menigheten ikke fungere optimalt.
En radiostyrt bil med tre hjul klarer kanskje å kjøre fremover, men den klarer ikke svinge slik den burde. Den har en sterkt nedsatt funksjonsevne.
Paulus bruker i Bibelen bildet på en menneskekropp, hvor alle kristne er lemmer, altså kroppsdeler, på kroppen.
Og jeg vet ikke med deg, men dersom det er noe galt med en kroppsdel, så er det ofte at hele kroppen kan bli helt slått ut.
Kanskje dere har hatt hodepine, også orker dere ingenting.
Kanskje dere har vondt i en fot. Og ja, dere kan gå, men dere halter. Dere får ikke gått så fort som dere kunne ønske.
Kroppen er satt sammen slik at den fungerer absolutt best når alle kroppsdelene er friske og fungerende.
Menigheten er på samme måte.
Den fungerer absolutt best når alle lemmene, alle delene, jobber sammen i harmoni mot de mål og oppgaver som menigheten skal utføre.
Og min bønn og vårt ønske er at denne menigheten skal være kjennetegnet av at vi tjener hverandre med de gavene som Gud har gitt oss nettopp for denne hensikten.

Så har vi også i trosbekjennelsen vårt et avsnitt som beskriver at vi som eldste i menigheten lærer i tråd med en cessationistisk forståelse av nådegavene.
Så la meg først lese hva som står før jeg kort kommenterer dette:
«Vi lærer at nådegavene til å tale profetisk, tale i tunger, tyde tunger, helbrede og til å gjøre tegn og under hadde en grunnleggende funksjon for dannelsen av menigheten; å bekrefte apostlenes åpenbaring av guddommelig sannhet.
Disse grunnleggende nådegavene opphørte gradvis ved menighetens modning og er følgelig ikke aktive i menigheten i dag.
Vi lærer at Gud i sin allmakt fremdeles kan helbrede og gjøre mirakler, og at kristne i frimodighet kan be Gud om dette.
Vi lærer at det er ingen i dag som har det apostoliske embete siden apostlenes lære er overlevert en gang for alle til de hellige.»
Dette er et tema som vi vet at det er veldig forskjellige og delvis motstridende syn på i forsamlingen.
Vi forventer ikke at alle i menigheten skal ha samme syn på dette, men dette er et område hvor en lokal menighet ikke kan praktisere to syn samtidig – det ville blitt en praktisk umulighet.
Vi kan ikke på en og samme tid si søke å praktisere disse nådegavene, samtidig som vi sier at vi tror at de har opphørt.
Som eldste så er vi overbevist om at disse nevnte nådegavene; til å tale profetisk, tale og tyde tunger, og helbrede hadde en veldig viktig funksjon i begynnelsen av menighetstiden; å bekrefte apostlenes åpenbaring av sannheten.
Dette er noe som eksplisitt blir omtalt i Hebreerne 2:3-4: «Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av de som hadde hørt ham. Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje.»
Så det betyr at vi lærer at det er enkelte nådegaver som ikke lenger er aktive som nådegaver i menigheten i dag.
MEN, og dette er et veldig viktig MEN, vi tror og lærer fremdeles at Gud i sin allmakt fremdeles kan helbrede og gjøre mirakler, og at kristne i frimodighet kan be Gud om dette.
Så det at vi tror at disse gavene er opphørt som nådegaver, betyr ikke at vi ikke tror at Guds kan gjøre det mirakuløse i dag.
Vi kan frimodig be han om å helbrede og å gjøre mirakler, og vi kan være sikre på at han er i stand til å gjøre dette også i dag.
Men vi forventer ikke at utøvelsen av helbredelser og mirakler skal være direkte relatert til utøvelsen av en nådegave hos en eller flere i forsamlingen.
Dette er et såpass stort og sikkert betent tema at vi ikke kan berøre det tilstrekkelig i dagens tale.
Og hvis dere ønsker så kan vi gjerne ha dette som tema en gang i et mer interaktivt forum for eksempel, hvor vi kan ha litt dialog om det.
Så jeg vet at ingen her ble intellektuelt tilfredsstilt av å høre det jeg nå sa, men jeg ville i enkelhet forklare hva vi lærer om temaet, og gi det overordnede prinsippet for hvorfor vi lærer det.
La oss videre gå inn på det siste temaet om menigheten i trosbekjennelsen vedrørende Enhet og adskillelse:

Enhet og adskillelse
Jeg vil gjerne lese hele avsnittet om enhet og adskillelse før jeg sier noe om det.
«Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.138Samtidig kan ikke sanne kristne ha enhet med andre som lever i synd eller direkte lærer imot Guds ord, og må dermed skille seg fra slike, dersom de ikke lar seg irettesette. En skiller seg fra dem fordi de har skilt seg fra sannheten og fører andre til fortapelsen med sitt feilaktige vitnesbyrd. Utover det er det viktig å følge Bibelens lære om adskillelse for den som lever i opprør mot Gud, for menighetens bevarelse og for de kristnes vitnesbyrd utad.»
Her var det litt forskjellige momenter.
Men det jeg mener er viktigst, og det som jeg har lyst til å si litt om, er det som står i den aller første setningen av det jeg nettopp leste.
«Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.»
Å etterstrebe fred med andre mennesker er noe helt grunnleggende som kristne er kalt til å gjøre.
Det står i Heb 12:14: «Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse.»
Og enda mer konkret står det i Romerne 12:18: «Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere.»
Så det bør ligge i vår natur å ha en fredelig fremtoning.
Å etterstrebe, så langt som det er mulig, å opprettholde harmoniske relasjoner med andre mennesker, og å være mild og overbærende.
Og både i Hebreerbrevet og i Romerbrevet er dette et ansvar vi har for alle mennesker, ikke bare de troende.
Så langt det er mulig, så lev i fred med alle mennesker.
Som troende er standarden enda høyere.
Her skal vi ikke bare leve i fred med hverandre.
Å leve i fred betyr egentlig ikke mer enn at en ikke aktivt søker å ødelegge eller skade andre.
Fred er fravær av noe negativt, det er fravær av krig.
Men selv om det kan sies å være fred mellom Sør-Korea og Nord-Korea (jeg vet faktisk ikke om det formelt er fred mellom de to nasjonene), så er det ikke veldig harmonisk mellom disse landene likevel.
Kristne er kalt til fred, ja, men også til enhet – og det er en enda høyere standard.
LES Efeserbrevet 4:1-6
Og Jesus sier i sin yppersteprestlige bønn følgende: «Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at de også må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.»
At det skal være enhet mellom de troende er i hjertet av det Jesus ber for sine disipler.
Og enheten mellom de troende skal fungerer som et vitnesbyrd for verden om at Jesus er sendt av Gud – et vitnesbyrd om at Jesus er Guds sønn verdens frelser.
Og et av grunnene til at dette er et sterkt vitnesbyrd for verden, er at enhet og forsoning mellom de troende, reflekterer selve kjernen i evangeliet – At Kristus ved sitt offer skapte forsoning mellom mennesker og mennesker, og enda viktigere mellom Gud og mennesket.
Les i Efeserne 2:14-16
Her er både fiendskapet mellom jøde og greker tatt bort, men enda viktigere så er det slik at både jøde og greker ble forlikt med Gud ved korset hvor Kristus drepte fiendskapet.
Å leve i forsoning med Gud burde påvirke den relasjon vi har med andre troende.
Så er realiteten for oss mennesker at det viser seg at det er vanskelig, særdeles vanskelig, å bevare freden – det vitner jo verden oss om hver dag.
Og det er dessverre også realiteten blant kristne
Blant de troende, så er det vanskelig å bevare enhet.
Kristne kommer i alle fasonger og varianter.
Alle typer personligheter, forskjellige typer bakgrunner og følelsesregister.
Kristne har alle forskjellige uvaner – ting som en kan irritere seg over.
Holdninger og uvaner som kan gjøre en usikker eller redd.
Vi Kristne er ofte ganske originale også – vi har mange rare ting for oss.
Og det spesielle med Guds menighet er akkurat dette, at den består av en haug med menn og kvinner som i mange tilfeller aldri ville ha vært venner, hadde det ikke vært for at en delte en felles tro.
Det er menn og kvinner, familier, som kanskje aldri hadde valgt å bruke tid sammen hvis ikke det var for at vi innså at vi faktisk er samme familie.
Vi har den samme åndelige far.
Vi er søsken i troen.
Og da kan du være så rar du bare vil – da er du familie.
Dette skaper jo en del interessante og tidvis utfordrende situasjoner.
Fordi selv om vi er familie, så kan det være vanskelig å leve sammen.
Det vet dere godt – det kjenner dere helt sikkert til, også i vår lille menighet.
Men Kristi bønn for oss gjelder likevel.
Som troende så skal vi bære over med hverandre i kjærlighet, og legge vinn på å bevare Åndens enhet i fredens samband.
Realiteten er at vi er endel av det samme legeme – vi har del i Kristi Ånd, og vi tilhører samme frelser – vi har den samme Gud og åndelige far.
Vi er ett.
Så oppfør dere som ett.
Sandefjord Evangeliske Menighet har bestått i ett år nå.
Jeg håper menigheten består i mange, mange år. Men for at den skal kunne gjøre det – så må enheten bevares.
Uten enhet, så er det reelt sett ingen fungerende menighet.
Enhet kommer selvsagt dypest sett fra at vi alle tilhører samme åndelige familie – vi er født på ny ved den Hellige Ånd, og adoptert inn i samme familie.
Det er den åndelige realiteten.
Men så kommer det også praktiske valg en må ta hver dag, om å faktisk både akseptere og omfavne at du nå har fått en stor familie, med masse rare folk, som både trenger at du elsker dem, ber for dem, oppmuntrer dem, og støtter dem.
Og det betyr at du er nødt til å bli kjent med dem – bruke tid med dem.
Lære om deres gleder, sorger, deres behov.
Se hvor de behøver rettledning.
Du må være involvert i andres liv.
Og det er utfordringen for oss alle.
At vi åpner opp, og i større grad lever livene våre sammen som en familie.
Vi lærer at alle kristne er kalt til å etterstrebe enhet.
Det håper jeg at vi alle skal fortsette med å etterstrebe.

Så er realiteten at en i noen tilfeller likevel må signalisere at det lenger ikke er en åndelig enhet mellom oss.
Dette kan enten skje ved at såkalte kristne begynner å forkynne et falskt evangelium.
Når andre såkalte kristne formidler et budskap som leder menn og kvinner til fortapelse, så er vi kristne ikke bare kalt til å signalisere at vi ikke er ett, men vi er også kalt til å gjendrive med ord dem som taler vrangt.
Dette gjorde Jesus også.
Hør her: Jesus var synderes venn.
Han var vennlig og kjærlig mot dem som ingen andre engang turte å komme nær.
Han var det fullkomne eksempelet på en mann som demonstrerte perfekt nestekjærlighet.
Jesus var synderes og tolleres venn.
Han hadde ingen kvaler med å la seg assosiere med slikt selskap, selv om han selv ikke var en synder.
Men de Jesus ikke ville assosiere seg med, var de religiøse lederne som forkynte et annet evangelium som ikke ledet til frelse, men som ledet dem inn i et gjerningsbasert religiøst system som ledet dem rett til fortapelsen.
Jesus var veldig tydelig på å demonstrere adskillelse fra slike.
Han sa det privat, og han sa det offentlig.
Hold dere unna slike – vokt dere for fariseernes lære.
Ormeyngel kalte han dem.
Dette var ikke noen han ville assosiere seg med.
Og Paulus gjør mye det samme når han omtaler judaistene som hadde forført mange troende i menigheten i Galatia.
Måtte de bare skjære seg fordervet.
«Om noen forkynner dere et annet evangelium enn det som dere har mottatt, han være forbannet.»
Det finnes intet sterkere språk enn dette for å signalisere avstand fra noen andre lærere.
De er forbannet – det motsatte av å være under Guds velsignelse.
Og det er på grunn av det veldige alvoret disse vranglærerne fører med seg at både Jesus og Paulus brukte så sterke ord.
De fører andre mennesker til fortapelse – vekk fra det evige liv, vekk fra Jesu tilgivelse og frelsende verk.
Slike må en adskille seg fra.
Og det skal vi som menighet også praktisere.
Jeg håper vi også kan være betegnet som synderes venner – slike som har omsorg for alle som har rotet seg borti alt det som en kan rote seg borti i denne verden.
Men at vi samtidig er klare og tydelige på å distansere oss fra lære som fører til fortapelse.
Lære som fører folk vekk fra det enkle budskapet om at en blir frelse av nåden alene, ved troen alene, på Kristus alene.
Så dette er den ene type adskillelse Bibelen ber oss om å praktisere – og det skal sies at dette kanskje også er den letteste formen for adskillelse.
Så har vi den andre typen adskillelse som en menighet også må praktisere som er mye vanskeligere.
Og det gjelder i de tilfeller når en bror eller søster i troen begynner å leke med synden – og ikke bare leke med synden, men også omfavne den, og etter hvert å leve i den.
Og da sier Bibelen følgende, og jeg leser fra Matteus 18:15-18
Her blir menigheten gitt et ansvar og en myndighet til å adskille seg fra en bekjennende kristen som ikke vil respondere i lydighet til Guds ord, tross flere tydelige og forhåpentligvis kjærlige beskjeder om at en nå har rotet seg inn i et syndig mønster.
Presumpsjonen er at en person som etter tre konfrontasjoner ikke vil vende om fra sin synd faktisk ikke er en kristen.
Det kan hende at han eller henne er det, men vedkommende oppfører seg ikke som en kristen, og en skal dermed heller ikke behandle vedkommende som en kristen.
En praktisk konsekvens av dette vil være at en ber vedkommende om å avstå fra å delta i nattverdsmåltidet.
Samtidig vil en fortsette å be for at vedkommende skal vende seg vekk fra den synd en har blitt forført inn i, og vende tilbake til Kristus.
En av grunnene til at en må adskille seg fra en bror som lever i uoppgjort synd er at han eller henne kan være like farlig for menigheten som læreren som farer med vranglære.
Den falske læreren kan føre andre troende vill og vekk fra det sanne evangeliet. Derfor må en distansere seg fra han, og signalisere tydelig at denne personen forkynner en annen religion – et annet evangelium.
Det samme er tilfellet med en bror eller søster som lever i uoppgjort synd.
Dersom en fortsetter å la noen leve i uoppgjort synd, samtidig som en lar personen fortsatt å delta i alt av åndelig fellesskap, inkludert nattverdsmåltidet, så sier en indirekte til alle andre i menigheten at vi syntes det er greit at kristne lever slik i klar opposisjon til Kristi ord.
Og på den måten kan andre troende bli forført til å følge det eksempelet som personen som lever i synd har satt.
En må både demonstrere adskillelse mot både den falske lærer, og den person som lever i synd for å beskytte alle andre i menigheten mot frafall.
Adskillelse er et veldig sterkt virkemiddel – men det er et nødvendig virkemiddel.
Jeg håper vi skal slippe å bruke det her – men jeg vil at dere skal være klar over at dersom vi må bruke det, så kommer vi til å gjøre det.
Og dette er ikke de eldstes ansvar, men hele menighetens ansvar.
Det er ikke bare de eldstes oppgave å kjærlig utfordre en person som lever i synd.
Det er du, uansett hvem du er, som ser det først – du skal tale hem til rette, du og du alene.
Ingen andre trenger å vite noe som helst – og dersom han eller henne vender om, så er saken løst. Pris herren.
Kanskje du må gå to ganger, og andre gangen tar du med deg en venn eller en tredjepart som er litt mer objektiv, og kanskje han eller henne responderer positivt da. Ja, fantastisk. Ingen andre trenger å vite noe som helst.
Ingenting er bedre enn at det blir løst mellom de dem det gjelder uten at alle andre må høre om det.
Dette er som dere skjønner den enkelte i menigheten sitt ansvar å praktisere.
Og jeg håper at de eneste Matteus 18 stegene vi skal ta i vår menighet vil være disse første – at en går og taler en annen til rette.
Eller det at to eller tre går og taler en til rette, og at det løser seg på denne måten.
Men det kan hende at vi kommer dit at vi som samlet menighet må agere og tale en person til rette – og når ikke menigheten frem, så blir det adskillelse fra deltakelse i det åndelige fellesskapet.
Det er veldig dramatisk – men det er et nødvendig virkemiddel i de mest alvorlige situasjonene som forblir uløst og uten forsoning.
Måtte Herren se i nåde til oss at vi ikke trenger å oppleve dette.
Vi lærer at alle Kristne er kalt til å etterstrebe enhet.
Kan vi ikke som menighet være enige om at det er akkurat der vi skal legge inn trykket.
På å jobbe for enhet – ved å elske hverandre, tjene hverandre, være overbærende mot hverandre, oppmuntre hverandre, og når det trengs; bære hverandre.
La oss sammen be om at Sandefjord Evangeliske Menighet skal være en menighet som tjener hverandre med sine nådegaver, og som demonstrer sann åndelig enhet som et vitnesbyrd for verden om at vi er frelst av en Herre, Jesus Kristus.
La oss sammen be!

_________

English translation via Google Translate:

This sermon was delivered on the Lord’s Day, February 5, 2023. Erlend Hanrdang preaches.

Confession of faith: https://sandefjordevangeliske.no/om-oss/trosbekjändelen/

5. THE CHURCH

5.6 Spiritual Gifts

We learn that the gifts of the Holy Spirit for equipping, building and expanding the church are active today,131 and that all believers are equipped with one or more gifts of grace.132 We learn that all believers are called to serve the church with the gift of grace that each simply received from God.133 We learn that the graces can be categorized into graces to serve and graces to speak.134 We learn that the graces to speak prophetically, speak in tongues, interpret tongues, heal and to perform signs and wonders had a fundamental function of the formation of the congregation; to confirm the apostles’ revelation of divine truth.135 These basic gifts of grace gradually ceased with the maturation of the church and are consequently not active in the church today.136 We learn that God in his omnipotence can still heal and work miracles, and that Christians can boldly pray to God about this.137 We learn that there is no one today who holds the apostolic office since the teachings of the apostles have been handed down once and for all to the saints.

5.7 Unity and Severability

We learn that all Christians are called to strive for unity.138 At the same time, true Christians cannot have unity with others who live in sin or directly teach against the word of God, and thus must separate themselves from such, if they do not allow themselves to be rebuked.139 One separates from them because they have separated from the truth and lead others to perdition with their erroneous testimony.140 Beyond that, it is important to follow the Bible’s teaching on separation for those who live in rebellion against God, for the preservation of the church and for the Christians outward testimony.

_____________

Congregation and membership PART 3/3 (The gifts of grace, unity and separation)

Intro:

We have today come to the third and final part of our mini-series regarding the Church and membership.
As we have mentioned the last two Sundays, today we will introduce a more formalized membership in the congregation.
And the way we do this is that from today we will recognize and treat all believers who come here firmly as members of the congregation.
The vast majority of those who come to our meetings are faithful and regular participants, and the vast majority serve the congregation in one way or another.
So you are already acting as members of a local congregation, and it is consequently our assessment that the most correct thing is for the regular participants in the assembly who have a personal faith in Jesus as Lord and Savior to be recognized as members of the congregation.
We do not have a public membership register, nor are we registered as a religious community yet.
If this becomes relevant in the future, we will give every opportunity to consider whether or not someone wants to be on such a list – we will take that if it becomes relevant.
So what is happening today is that we now formally regard each other as members of the congregation, and this will hopefully make us more aware of the responsibility we have towards God and each other in the local congregation one belongs to.
So that is the purpose of membership.
Today I will talk about the two remaining points from our creed:
Point 6: The gifts of grace
And point 7: Unity and separation.
But before we look at this, we can pray together.

The gifts of grace
Let us first read the first sentences of the creed section on the Gifts of Grace:
We learn that the graces of the Holy Spirit for equipping, building and expanding the congregation are active today, ¹³¹ and that all believers are equipped with one or more graces. ¹³² We learn that all believers are called to serve the congregation with the gift of grace that each individual has received from God. We learn that the graces can be categorized into graces to serve and graces to speak.
And this is taken from several scriptures, but I will first read some verses from Ephesians 4:7
“But to each one of us grace was given according to the measure with which the gift of Christ is measured.” [more that everyone has received a gift according to the will of Christ].
It also continues in verses 11-12: “He [that is, Jesus] is the one who gave some to be apostles, some to be prophets, some to be evangelists, some to be shepherds and teachers, so that the saints could be made fit for ministry, for the building up of the body of Christ.”
It also says in 1 Peter 4:10: “As each has received a gift of grace, serve one another with it as good stewards of God’s manifold grace.”
All believers – all Christians – have been given a special gift of grace, a special equipment, with which we are called to serve each other in God’s church.
And Peter asks us to do this as good stewards.
You have received something valuable from God. Now he wants you to use what you have been given.
It is as if you are going on a fishing trip, also you stand and throw a rope with a hook into the water and hope that the fish will bite.
But then one comes and he also gives you a big and beautiful fishing rod, he also says, use this: Then you can throw the hook far out into the sea, where the bigger fish are, and you can also pull them onto land much more easily.
You also look at him and say: Thank you for the rod, but I prefer to stand here and throw my line into the water.
It’s not very sensible – Use the fishing rod if you’ve got it.
God has given it a gift of grace – a special equipment, and you are called to use it to serve the church.
So the Bible teaches that everyone has been given a gift of grace, and that everyone is called to use it.
And the purpose of you using your gift of grace in the congregation is that the believers will be built up in the body of Christ – so that the congregation will mature and grow in faith.
So the maturation and growth of the church depends on the members of the church serving with their gifts of grace.
And this it is extremely important that we all understand and take seriously.
A congregation that is to experience true growth and maturation – i.e. real growth in maturation, depends on all the members of the congregation.
So no matter how talented and charismatic a church leader is – no matter how many people a well-known and popular preacher can attract to a church – the real growth of the church depends on many more than its pastors.
Pastors are of course important. But they cannot and should not be solely responsible for the congregation’s maturation and growth.
That responsibility lies with all of us, with the help of the Holy Spirit.
So please think through what this practically means for you?
What graces are you endowed with?
What talents and equipments has God given you.
And how can you serve the congregation with these gifts.
And if you’re not sure what the answer to that question is: Ask someone, right?
I remember very well the times when I was brand new at a workplace.
I have been employed by an employer because I have a specific professional background and some qualities that the employer needs.
But it is not a matter of a qualified person being employed somewhere so that he or she can contribute to value creation in a business.
The person must actually be given a task to do – or at least be delegated a responsibility and some issues that he or she must deal with.
And that has always been my experience as a new employee. In the beginning I kept asking: What can I help with now? Do you have any tasks for me?
It also happens over time that you grow into a role, and that you know more intuitively what you have to do, and see the needs you have to cover, within your area of responsibility.
This is also how it is in a congregation.
Even if you are born again, and have received a gift of grace from God, in addition to having your innate talents, you still depend on guidance from other believers to understand how you fit into the local congregation.
And the good news is that everyone fits in.
In some workplaces, it is the case that there is occasionally a bad match between employer and employee, and the employment relationship is also terminated.
In Christ’s church, his body is made according to God’s design.
There is room for everyone – everyone can serve and help the congregation grow.
And the congregation has clear shortcomings when the members do not serve.

Example with a radio-controlled car.
When I was little, I loved dismantling the electronic gifts I had received.
I once got a radio controlled car that I really liked.
I drove it a lot. It was blue, I think it was a brand called Nikko. And it was a great pleasure every time I used it.
Once I decided to dismantle the radio-controlled car I had been given.
And I managed that well.
I found all the screw holes, and unscrewed the car piece by piece.
And finally, the radio-controlled car lay in front of me in quite a few pieces.
This wasn’t the biggest and most complicated car, but I still remember dismantling it pretty well.
When I dismantled the car, I thought I would remember how I had dismantled it, before I put it back together.
But when I had to start rebuilding the car, I realized very quickly that something was wrong here.
Things didn’t fit together again quite the way they had before.
And even though I got the car back in roughly original condition, I never got the car to work again.
There was something I had done wrong.
One or more parts that did not fit where they should.
It was one or more parts that no longer performed the function that the car needed it to have, and the car became completely useless.
When we think of the local congregation, there are some similarities between a radio-controlled car and the congregation.
The radio-controlled car consisted of several parts.
It had four wheels.
A simple engine.
An antenna.
A body.
A cover over.
A control.
It had to have a battery, both in the car and in the control.
And if just one of these things had been broken, the car wouldn’t work as it should.
It can be as little as one in 4 batteries that are empty, even when the car is stationary.
It could be one of the 4 wheels falling off, and the car becomes completely impossible to drive.
All the parts have to do their job for the car to run as it should.
When we think of the congregation, it consists of many different people.
And all people have received one or more graces from God.
That is, special qualities with which they can serve the congregation.
It is also the case that when one or more people in the congregation do not serve in the congregation with their equipment for various reasons, the congregation will not function optimally.
A radio-controlled car with three wheels may be able to drive forward, but it cannot turn as it should. It has a severely impaired ability to function.
In the Bible, Paul uses the image of a human body, where all Christians are members, i.e. body parts, of the body.
And I don’t know about you, but if there is something wrong with a body part, it is often the case that the whole body can be completely knocked out.
Maybe you’ve had a headache, and you can’t take anything.
Maybe you have a pain in your foot. And yes, you can walk, but you limp. You cannot go as fast as you would like.
The body is put together so that it functions absolutely best when all body parts are healthy and functioning.
The congregation is the same way.
It certainly works best when all the members, all the parts, work together in harmony towards the goals and tasks that the congregation is to carry out.
And my prayer and our wish is that this congregation will be characterized by the fact that we serve each other with the gifts that God has given us precisely for this purpose.

Then we also have in our creed a section which describes that we as elders in the congregation teach in line with a cessationist understanding of the gifts of grace.
So let me first read what is written before I briefly comment on this:
“We learn that the gifts of prophesying, speaking in tongues, interpreting tongues, healing and performing signs and wonders had a fundamental function for the formation of the church; to confirm the apostles’ revelation of divine truth.
These basic graces gradually ceased as the church matured and are consequently not active in the church today.
We learn that God in his omnipotence can still heal and perform miracles, and that Christians can boldly ask God for this.
We teach that there is no one today who holds the apostolic office since the teaching of the apostles has been handed down once and for all to the saints.”
This is a topic on which we know there are very different and partly conflicting views in the assembly.
We do not expect everyone in the congregation to have the same view on this, but this is an area where a local congregation cannot practice two views at the same time – that would be a practical impossibility.
We cannot at the same time seek to practice these graces, while at the same time saying that we believe they have ceased.
As elders, we are convinced that these aforementioned graces; to speak prophetically, speak and interpret tongues, and heal had a very important function at the beginning of the church age; to confirm the apostles’ revelation of the truth.
This is something that is explicitly mentioned in Hebrews 2:3-4: “This salvation, which was first preached by the Lord, was confirmed to us by those who had heard him. And God himself bore witness, both by signs and wonders and many kinds of powerful works, and by giving the Holy Spirit according to his will.”
So that means we learn that there are certain spiritual gifts that are no longer active as spiritual gifts in the church today.
BUT, and this is a very important BUT, we still believe and teach that God in his omnipotence can still heal and perform miracles, and that Christians can boldly ask God for this.
So the fact that we believe that these gifts have ceased as gifts of grace does not mean that we do not believe that God can do the miraculous today.
We can boldly ask him to heal and to work miracles, and we can be sure that he is able to do this even today.
But we do not expect the performance of healings and miracles to be directly related to the performance of a gift of grace by one or more people in the congregation.
This is such a large and certainly inflamed topic that we cannot touch on it sufficiently in today’s speech.
And if you wish, we can have this as a topic sometime in a more interactive forum, for example, where we can have a little dialogue about it.
So I know that no one here was intellectually satisfied by hearing what I just said, but I wanted to explain in simplicity what we learn about the subject, and give the overarching principle of why we learn it.
Let’s move on to the last theme of the congregation in the creed concerning Unity and Separation:

Unity and separation
I would like to read the entire section on unity and separation before I say anything about it.
“We learn that all Christians are called to strive for unity.138 At the same time, true Christians cannot have unity with others who live in sin or directly teach against God’s word, and thus must separate themselves from such, if they do not allow themselves to be reprimanded. One separates from them because they have separated from the truth and lead others to perdition with their false testimony. Beyond that, it is important to follow the Bible’s teaching on separation for those who live in rebellion against God, for the preservation of the church and for the Christians’ witness to the outside world.
There were slightly different moments here.
But what I think is most important, and what I want to say a little about, is what is in the very first sentence of what I just read.
“We teach that all Christians are called to strive for unity.”
Pursuing peace with other people is something very basic that Christians are called to do.
It says in Heb 12:14: “Pursue peace with all, and sanctification.”
And even more concretely, it says in Romans 12:18: “If it is possible, keep peace with all men, as far as you can.”
So it should be in our nature to have a peaceful appearance.
To strive, as far as possible, to maintain harmonious relations with other people, and to be gentle and forgiving.
And both in the book of Hebrews and in the book of Romans, this is a responsibility we have for all people, not just the believers.
As far as possible, live in peace with all men.
As a believer, the standard is even higher.
Here we should not just live in peace with each other.
Living in peace really means nothing more than not actively seeking to destroy or harm others.
Peace is the absence of anything negative, it is the absence of war.
But even if it can be said that there is peace between South Korea and North Korea (I actually don’t know if there is formally peace between the two nations), it is still not very harmonious between these countries.
Christians are called to peace, yes, but also to unity – and that is an even higher standard.
READ Ephesians 4:1-6

‘Therefore I, the prisoner of the Lord, implore you to walk in a manner worthy of the calling with which you have been called, with all humility and gentleness, with patience, showing tolerance for one another in love, being diligent to preserve the unity of the Spirit in the bond of peace. There is one body and one Spirit, just as also you were called in one hope of your calling; one Lord, one faith, one baptism, one God and Father of all who is over all and through all and in all. ‘

Ephesians 4:1-6

And Jesus says in his high priestly prayer the following: “I pray not only for these, but also for those who through their words come to believe in me, that they may all be one, just as you, Father, are in me, and I in you – that they must also be one in us, so that the world will believe that you have sent me.”
That there should be unity between the believers is at the heart of what Jesus prays for his disciples.
And the unity between the believers must serve as a testimony to the world that Jesus has been sent by God – a testimony that Jesus is God’s son, the savior of the world.
And one of the reasons why this is a strong testimony to the world is that unity and reconciliation between believers reflects the very core of the gospel – That Christ by his sacrifice created reconciliation between people and people, and even more importantly between God and man.
Read in Ephesians 2:14-16

‘For He Himself is our peace, who made both groups into one and broke down the barrier of the dividing wall, by abolishing in His flesh the enmity, which is the Law of commandments contained in ordinances, so that in Himself He might make the two into one new man, thus establishing peace, and might reconcile them both in one body to God through the cross, by it having put to death the enmity. ‘

Ephesians 2:14-16

Here both the enmity between Jew and Greek is taken away, but even more importantly it is so that both Jew and Greek were reconciled to God at the cross where Christ killed the enmity.
Living in reconciliation with God should affect the relationship we have with other believers.
Then the reality for us humans is that it turns out that it is difficult, extremely difficult, to preserve the peace – the world bears witness to that every day.
And unfortunately that is also the reality among Christians
Among believers, it is difficult to maintain unity.
Christians come in all shapes and varieties.
All types of personalities, different types of backgrounds and emotional registers.
Christians all have different habits – things that can irritate you.
Attitudes and habits that can make you insecure or afraid.
We Christians are often quite original too – we have a lot of weird things going for us.
And the special thing about God’s church is exactly this, that it consists of a bunch of men and women who in many cases would never have been friends, had it not been for the fact that one shared a common faith.
There are men and women, families, who might never have chosen to spend time together if it wasn’t for us realizing that we are actually the same family.
We have the same spiritual father.
We are siblings in faith.
And then you can be as weird as you want – then you’re family.
This creates a number of interesting and sometimes challenging situations.
Because even though we are family, it can be difficult to live together.
You know that well – you certainly know that, also in our small congregation.
But Christ’s prayer for us still applies.
As believers, we must bear with each other in love, and strive to preserve the unity of the Spirit in the relationship of peace.
The reality is that we are part of the same body – we share in the Spirit of Christ, and we belong to the same savior – we have the same God and spiritual father.
We are one.
So act as one.
Sandefjord Evangelical Congregation has passed for one year now.
I hope the congregation will last for many, many years. But in order for it to be able to do that – the unit must be preserved.
Without unity, there is practically no functioning church.
Unity comes, of course, most profoundly from the fact that we all belong to the same spiritual family – we are born again by the Holy Spirit, and adopted into the same family.
That is the spiritual reality.
But then there are also practical choices you have to make every day, about actually both accepting and embracing the fact that you have now got a big family, with lots of strange people, who both need you to love them, pray for them, encourage them, and supports them.
And that means you have to get to know them – spend time with them.
Learn about their joys, sorrows, their needs.
See where they need guidance.
You need to be involved in other people’s lives.
And that is the challenge for all of us.
That we open up, and to a greater extent live our lives together as a family.
We learn that all Christians are called to strive for unity.
I hope that we will all continue to strive for that.

Then the reality is that in some cases one still has to signal that there is no longer a spiritual unity between us.
This can either happen by so-called Christians starting to preach a false gospel.
When other so-called Christians convey a message that leads men and women to perdition, we Christians are not only called to signal that we are not one, but we are also called to refute with words those who speak falsely.
Jesus did this too.
Listen: Jesus was sinners’ friend.
He was kind and loving to those whom no one else even dared to approach.
He was the perfect example of a man who demonstrated perfect charity.
Jesus was the friend of sinners and publicans.
He had no qualms about associating himself with such company, although he himself was not a sinner.
But the ones Jesus did not want to associate with were the religious leaders who preached another gospel that did not lead to salvation, but led them into a works-based religious system that led them straight to perdition.
Jesus was very clear in demonstrating separation from such.
He said it in private, and he said it in public.
Stay away from such – beware of the teachings of the Pharisees.
He called them snake fry.
This was not someone he wanted to associate himself with.
And Paul does much the same when he mentions the Judaizers who had deceived many believers in the church in Galatia.
May they only cut themselves depraved.
“If anyone preaches to you a different gospel than that which you have received, let him be accursed.”
There is no stronger language than this to signal distance from some other teachers.
They are cursed—the opposite of being under God’s blessing.
And it is because of the great seriousness these false teachers bring with them that both Jesus and Paul used such strong words.
They lead other people to perdition – away from eternal life, away from Jesus’ forgiveness and saving work.
One must separate oneself from such.
And we as a congregation must also practice that.
I hope we can also be called friends of sinners – those who care for everyone who has messed up in all the things that one can mess up in this world.
But that we are at the same time clear and clear about distancing ourselves from teachings that lead to perdition.
Teaching that leads people away from the simple message that one is saved by grace alone, by faith alone, in Christ alone.
So this is the one type of separation the Bible asks us to practice – and it should be said that this is perhaps also the easiest form of separation.
Then we have the second type of separation that a congregation must also practice which is much more difficult.
And that applies in those cases when a brother or sister in the faith begins to play with sin – and not only play with sin, but also embrace it, and eventually live in it.
And then the Bible says the following, and I read from Matthew 18:15-18

‘ “If your brother sins , go and show him his fault in private; if he listens to you, you have won your brother. But if he does not listen to you, take one or two more with you, so that by the mouth of two or three witnesses every fact may be confirmed. If he refuses to listen to them, tell it to the church; and if he refuses to listen even to the church, let him be to you as a Gentile and a tax collector. Truly I say to you, whatever you bind on earth shall have been bound in heaven; and whatever you loose on earth shall have been loosed in heaven.’

Matthew 18:15-18

Here, the congregation is given a responsibility and an authority to separate itself from a professing Christian who will not respond in obedience to God’s word, despite several clear and hopefully loving messages that one has now become entrenched in a sinful pattern.
The presumption is that a person who, after three confrontations, will not turn from his sin is not actually a Christian.
It may be that he or she is, but the person in question does not behave like a Christian, and thus one should not treat the person as a Christian either.
A practical consequence of this will be that one asks the person concerned to refrain from participating in the communion meal.
At the same time, one will continue to pray for the person in question to turn away from the sin they have been seduced into, and return to Christ.
One of the reasons why one must separate from a brother who lives in unrepentant sin is that he or she can be just as dangerous to the congregation as the teacher who perpetrates heresy.
The false teacher can lead other believers astray and away from the true gospel. Therefore, one must distance oneself from him, and signal clearly that this person preaches a different religion – a different gospel.
The same is the case with a brother or sister living in unrepentant sin.
If you continue to allow someone to live in unrepentant sin, while at the same time allowing the person to continue to participate in all spiritual communion, including the communion meal, then you are indirectly saying to everyone else in the congregation that we think it is okay for Christians to live like this in clear opposition to the words of Christ.
And in that way, other believers can be seduced into following the example that the person living in sin has set.
One must both demonstrate separation against both the false teacher and the person living in sin in order to protect everyone else in the congregation from apostasy.
Separation is a very powerful tool – but it is a necessary tool.
I hope we don’t have to use it here – but I want you to be aware that if we have to use it, we will.
And this is not the responsibility of the elders, but the responsibility of the whole congregation.
It is not just the elders’ job to lovingly challenge a person living in sin.
It’s you, whoever you are, who sees it first – you have to talk things out, you and you alone.
No one else needs to know anything – and if he or she turns around, the matter is settled. Praise the lord.
Maybe you have to go twice, and the second time you bring a friend or a third party with you who is a little more objective, and maybe he or she will respond positively then. Yes, fantastic. No one else needs to know anything.
Nothing is better than for it to be resolved between those concerned without everyone else having to hear about it.
This, as you understand, is the responsibility of the individual in the congregation to practice.
And I hope that the only Matthew 18 steps we will take in our congregation will be these first ones – that one goes and counsels another.
Or the fact that two or three go and correct one, and that it resolves in this way.
But it may happen that we get to the point where we, as a gathered congregation, have to act and talk a person to justice – and if the congregation does not come forward, then there will be separation from participation in the spiritual community.
It is very dramatic – but it is a necessary tool in the most serious situations that remain unresolved and without reconciliation.
May the Lord see in mercy to us that we do not have to experience this.
We learn that all Christians are called to strive for unity.
Can’t we as a congregation agree that this is exactly where we should place the pressure.
On working for unity – by loving one another, serving one another, being forgiving of one another, encouraging one another, and when needed; carry each other.
Let’s pray together that Sandefjord Evangeliske Menighet will be a congregation that serves each other with its gifts of grace, and that demonstrates true spiritual unity as a testimony to the world that we are saved by one Lord, Jesus Christ.
Let’s pray together!

Menighet og medlemskap DEL 2/3 (Dåp og nattverd i menigheten)

Menighet og medlemskap DEL 1/3 (definisjon, organisering, forkynnelse)

Menighet og medlemskap DEL 3/3 (Nådegavene, enhet og adskillelse)

MORE FROM Menighet og medlemskap