Menighet og medlemskap DEL 1/3 (definisjon, organisering, forkynnelse)

English translation: scroll down.

Trosbekjennelse: https://sandefjordevangeliske.no/om-oss/trosbekjennelse/

00:00 Planner frem til sommeren 01:04 Intro til serie
02:25 SEM medlemskap
04:53 Menighetspakt/løfte
06:23 Om menigheten fra trosbekjennelse
07:57 Bønn
08:47 Lesing av 5.1 (definisjon)
09:26 Undervisning av 5.1
09:43 Universale og lokale menighet
10:20 Hva er den universale menigheten?
16:00 Spredning av den universale menigheten
18:00 Lokale menighet
19:34 SEM er vår lokale menighet
21:00 Hva er noen anvendelser fra dette?
21:05 Det påvirker hvordan vi tenker om og snakker om andre troene
22:40 Vi burde tenke høyt om å tjene vår lokale menighet
23:30 Lesing av 5.2 (organisering)
24:45 Undervising av 5.2 i fire punkter
24:51 1. Gud ha sagt noe om organisering av menigheten
25:30 2. Menigheten skal ha kvalifiserte eldste
31:50 3. Menigheten skal ha kvalifiserte diakoner
32:54 4. Menighetens medlemmer må regelmessig delta i gudstjenestene og forsamlingslivet
35:07 Lesing av 5.3 (forkynnelse)
35:45 Undervising av 5.3
36:00 Hvorfor er det viktig å holde preken?
42:00 Ett felles kriterium for å være en del av menigheten er å bli gjenfødt
43:43 Johannes 1,12 til 13
44:23 Bønn

5. MENIGHETEN

5.1 Definisjon
Vi lærer at menigheten både kan innbefatte den universale menighet,113 altså alle gjenfødte, og den lokale menigheten,114 som består av alle gjenfødte som samles på et sted. Ettersom Bibelen nesten alltid taler om den lokale menighet når begrepet menighet er brukt, gjør også vi dette videre, med mindre annet er spesifisert.

5.2 Organisering
Vi lærer at det er viktig hvordan menigheten organiseres, og at det ikke er opp til oss, men opp til Guds Ord hvordan det skal gjøres.115 Menigheten skal ledes av flere eldste som er kvalifiserte menn ut fra de krav som er satt til dem i Guds Ord.116 Vi lærer at menighetens ansvar i møte med de eldste er å være lydige, underordne seg og etterfølge dem, så lenge de eldste holder seg til Guds Ord.117 Vi lærer at all kristen tjeneste naturlig skal skje i regi og underordnet av den lokale menighet og dens eldsteråd. Menigheten skal også ha diakoner som er kvalifisert ut fra Guds Ord og som skal være til praktisk nytte for hele menigheten.118 Vi lærer at man er forpliktet på deltakelse i den menigheten man velger å gå i, og at man ikke skal holde seg borte når menigheten samles.119

5.3 Forkynnelse
Vi lærer at menigheten er kalt til å forkynne Guds Ord og ikke menneskeord.120 Det er menns oppgave å forkynne og lære i menigheten, mens kvinner er kalt til å lære barn og andre kvinner.121 Forkynnelsens hensikt i møte med ufrelste er at de skal bli frelst,122 mens forkynnelsens hensikt i møte med frelste er deres helliggjørelse, trøst, oppbyggelse og at man skal bli satt i stand til å tjene andre.123

______________

Menighet og medlemskap DEL 1/3 (definisjon, organisering, forkynnelse)

Intro:

Vi er nå gjennom et ganske langt studium av 1. og 2. Petersbrev som vi håper at har vært til nytte for dere her i menigheten.
Og vi skal nå gjøre et lite taktskifte.
Om en liten måneds tid tenkte vi å begynne en gjennomgang av de første 6 kapitlene av ordspråkene, og dette vil være en serie som varer frem til sommeren, hvor det eneste avbrekket vil være de to søndagene som er i påskeferien (dvs. Palmesøndag og 1. Påskedag).
Og vi tror at serien om ordspråkene vil være tjenlig for menigheten ved at den vil berøre veldig mange forskjellige sider av livet på en praktisk måte, så jeg tror det blir spennende og at det vil være oppbyggelig for oss som menighet.
Men det er ikke før om tre uker vi skal i gang med det.
I dag, og de to neste søndagene, så skal vi ha tematiske taler som berører temaet Menighet og Medlemskap.
Vi nærmer oss 1-års jubileet for menigheten. Menigheten har blitt etablert det siste året.
Vi har fått mange rutiner på plass.
Det er en del fellesskap som foregår ila. uken, både av organiserte og av sporadiske treff mellom venner og familier.
Det er god enhet i forsamlingen.
Så vi har mye å være takknemlig for.
Samtidig må vi erkjenne at mye også har vært annerledes enn vi hadde planlagt, og vi har heller ikke klart å gjennomføre alle drømmer og planer vi hadde ved starten av menigheten.
Dette er også på sett og vis greit – det er en praktisk realitet av livet er travlere enn det en ofte kan forutse, samtidig som at livet også byr på mange uforutsette problemstillinger og utfordringer som gjør at en må stoppe litt opp og håndtere det som kommer opp før en kan gå videre.
Så vi har mye å se tilbake på med takknemlighet, og vi har også mange områder hvor vi som menighet kan og bør vokse også det neste året, og i årene som følger.
I forbindelse med 1-års jubileet for menigheten så har vi i eldsterådet diskutert og konkludert med at det er et behov for å formalisere medlemskap.
Vi er ikke lenger en kirkeplantning, men en etablert menighet, og det bør også påvirke hvordan vi som menighet tenker om vårt forhold til menigheten.
Så vi ønsker å innføre et mer formalisert medlemskap i menigheten.
Vi kommer til å gjøre det på en litt annen måte enn hva dere kanskje har erfart før.
Istedenfor å spørre hver enkelt om dere vil være en del av menigheten eller ikke, så kommer vi til å anerkjenne og behandle alle troende som går her fast som medlemmer av menigheten.
De aller fleste som kommer på møtene våre er trofaste og regelmessige deltakere, og de aller fleste tjener menigheten på en eller annen måte.
Så dere opptrer allerede som medlemmer av en lokal menighet, og vi syntes derfor det vil være unaturlig å nå spørre om du vil være en del av menigheten eller ikke, når dere faktisk demonstrer at dere vil være en del av menigheten ved å komme og forplikte dere til fellesskapet.
Så vi kommer til å anerkjenne og behandle alle troende som går her fast som fullverdige medlemmer av Sandefjord Evangeliske Menighet.
Dersom du av en eller annen grunn ikke ønsker å være medlem av menighetene, samtidig som du fortsatt ønsker å gå her regelmessig, så må du gi en tilbakemelding på dette til meg eller Bob.
Jeg er litt usikker på hva som skulle vært grunnen for å ønske dette, men vi vil gjerne ha en prat med dere om det dersom det skulle være aktuelt.
Men som utgangspunkt vil vi anerkjenne alle faste deltakere i menigheten som har en personlig bekjennelse av tro på Jesus som sin Herre og frelser som medlemmer.
Dette betyr ikke at vi vil sette navnene deres på en offentlig liste som vi vil sende inn noe sted.
Vi har ikke noe offentlig medlemsregister ennå, og hvis vi får det så vil vi informere dere på forhånd slik at dere kan be om fritak fra å stå på en slik liste hvis det blir aktuelt.
Men dere vil alle fullt og helt bli behandlet som medlemmer, og være registrert på våre interne lister som medlemmer i menigheten – noe dere egentlig allerede er i regi av at dere er på Church Center appen og på ansvarsfordelingslister osv.
Så på søndag om to uker så vil vi konkludere på denne prosessen – og etter dette så vil menigheten ha etablert medlemskap.
Som en del av denne prosessen ønsker vi som menighet å ha en Menighetspakt, eller et Menighetsløfte om du vil som vi alle forplikter oss til sammen overfor hverandre i Guds påsyn.
Utkastet til menighetspakten har blitt lagt ut på Church Center appen, og jeg vil oppfordre alle til å se gjennom denne ila. uken som kommer, slik at dere kan være forberedt på å sammen inngå denne pakten på søndag om to uker.
Det er som nevnt et utkast som ligger ute, så her er vi åpne for innspill på formuleringer osv.
Vi kommer også til å forklare noen av begrepene i Menighetspaktene i nærmere detalj neste søndag, men kom gjerne med spørsmål eller kommentarer til denne dersom det er noe du savner eller reagerer på.
Menighetspakten er altså et løfte vi avgir overfor hverandre om våre gjensidige forpliktelser for hverandre og Gud – og det er noe vi gjør for Guds åsyn.
Så det er noe høytidelig over det som jeg håper og tror skal bevisstgjøre oss på vårt ansvar overfor hverandre og Gud som troende og medlemmer av en lokal menighet.
Forkynnelsen skal derfor i dag, og de to neste søndagene handle om menighet og medlemskap, og vi har denne gangen gjort det ganske enkelt.
På nettsiden vår har vi en trosbekjennelse som består av 8 deler.
Del nummer 5 av trosbekjennelsen heter «Menigheten», og denne er igjen delt opp i 7 underpunkter. Disse er:
1. Definisjon av menigheten
2. Organisering av menigheten
3. Forkynnelsens plass i menigheten
4. Dåp
5. Nattverd
6. Nådegavene, også
7. Enhet og Adskillelse.
I dag skal jeg tale over de tre første punktene: Definisjon, organisering og forkynnelse.
Neste søndag taler Bob om temaet Dåp og Nattverd.
Og om to uker så skal jeg tale om nådegavene, samt om Enhet og Adskillelse.
Og talene blir tematiske med utgangspunkt i det som står i trosbekjennelse.
Så la oss be sammen før vi går i gang med studiet om Menigheten og Medlemskap.
BE!

Definisjon:

Jeg skal begynne hvert punkt med å lese paragrafen fra trosbekjennelsen, før jeg så skal utbrodere litt og henvise til noen skriftsteder.
I pkt. 5.1 står det: «Vi lærer at menigheten både kan innbefatte den universale menighet,113 altså alle gjenfødte, og den lokale menigheten,114 som består av alle gjenfødte som samles på et sted. Ettersom Bibelen nesten alltid taler om den lokale menighet når begrepet menighet er brukt, gjør også vi dette videre [i trosbekjennelsen], med mindre annet er spesifisert.»
Dette første punktet er med i trosbekjennelsen for å understreke hvordan ordet menighet anvendes i trosbekjennelsen videre, men dette punktet inneholder også noen ganske essensielle sannheter om menigheten som jeg tror vi trenger å bli minnet på.
Før det første så står det at ordet menigheten kan beskrive både den universale menighet og den lokale menighet.
Ordet menighet kommer fra Ekklesia som betyr «de som er kalt ut»
Og når det brukes i det Nye Testamentet så brukes det som regel om en lokal menighet, men i noen tilfeller også om det vi kaller den globale eller universale menighet.
Så hva er den universale menigheten?
Den universale menighet er den globale menighet som består av alle troende mennesker på hele jorden.
Vi er på en veldig reell måte en del av den samme menighet.
Alle Guds barn er en del av en familie – Guds familie.
Vi er søsken i troen. Brødre og søstre.
Vi har Jesus som vår bror.
Vi er alle adoptert inn i Guds familie – Vi er født på ny.
Og åndelig sett så er jeg like mye i familie med en kristen person i Argentina, Japan eller Canada, som jeg er i familie med dere som er her i vår lokale menighet.
Vi er del av den samme åndelige familie, og vi burde elske hverandre på tvers av landegrenser, konfesjoner, og teologiske skillelinjer, så sant vi deler troen på Bibelens sanne evangelium.
Jeg har fire biologiske søsken og en fostersøster. Vi er på veldig mange måter veldig forskjellig, selv om vi har vokst opp i samme hus og hjem med de samme foreldrene.
Vi har forskjellige interesser. Forskjellige følelsesregister. Forskjellig måter å reagere på. Noen av oss er konfliktsky. Andre av oss elsker en god diskusjon. Av og til har vi det veldig kjekt sammen og av og til irriterer og frustrer vi hverandre.
Men det er et samhold mellom oss – vi holder sammen og tar vare på hverandre når vi kan. Hvorfor? Fordi vi er familie.
Også har jeg fått en ny kjernefamilie: Jeg har giftet meg med Henriette, vi har fire barn. Gjett hva: Alle oss seks er forskjellige, med forskjellige behov, måter å reagere på, forskjellige følelsesregister. Ofte har vi det veldig kjekt sammen, men av og til så er det frustrasjon og irritasjon.
Men vi er familie. Og når dagen er slutt, og på tross av at det kan ha vært ting som har vanskelige som har skjedd, så tror jeg vi alle seks er glade for at vi har hverandre, at vi er en familie.
Det at vi er familie resulterer i noen naturlige responser hos oss.
Jeg vil av instinkt så ønsker en å forsvare og beskytte familien sin mot farer. En ønsker også å fremsnakke både barn og kone, og en liker ikke når andre snakker negativt eller stygt om de som er i ens familie.
Og skjer det noe galt med en av oss, så lider alle sammen med den, og skjer det noe bra, så gleder vi oss sammen.
Det at vi er familie får noen ganske store konsekvenser for hvordan vi snakker om hverandre i det offentlige rom, og hvordan vi har omsorg og kjærlighet for hverandre.
Og når vi tenker på den globale universale menighet, så eksisterer det på samme måte et kjærlighetsbånd, et familiebånd mellom de troende.
Og dette er noe de fleste har erfart.
Du er på en ferie, i et fremmed land, også kommer du i prat med noen også skjønner du at han eller henne eller de er kristne – og plutselig så er familiekjærligheten der.
Jeg husker Henriette og jeg traff en familie fra Nederland på en campingplass i Risør.
Og vi bemerket at de hadde flere barn, og at barna hadde Bibelske navn, og det gjorde oss kanskje litt ekstra frimodige da vi pratet med dem om hvem vi var og hva vi trodde på.
Og vi skjønte fort at de også var evangeliske kristne, og så hadde vi med en gang dette kjærlighetsbåndet mellom oss.
Mange troende i Forsvaret finner sammen hos feltpresten og har åndelig fellesskap, på tvers av konfesjoner og menighetsbakgrunn, og det blir en stor trøst og styrke i et år som for mange er krevende.
Kristne studenter finner seg nesten alltid et kristent fellesskap når de reiser til nye byer, og fellesskapet blir familien der en er.
Og når vi leser om den tidlige menighet etter pinsedag så høre vi følgende om dem fra Apgj. 2:44: «Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. De begynte å selge eiendeler og gods, og delte ut til alle etter som enhver trengte det. Hver dag kom de trofast og med ett sinn sammen i templet, og i hjemmene brøt de brødet, og holdt måltid med fryd og hjertets enfold. De lovet Gud og var velsett av hele folket. Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.»
Alle som ble frelst ble lagt til Guds menighet, og de behandlet hverandre som familie.
Også skjedde det at menigheten ble spredd under forfølgelsen som kom – og forfølgelsen som kom, som egentlig var iverksatt for å drepe menigheten, for å stoppe den, konsekvensen av forfølgelsen av at de troende ble spredd rundt omkring over alt, og istedenfor at menigheten døde, så multipliserte den seg.
En stor kirke ble til mange små menighetsplanter som etter hvert ble store der de var – og evangeliet og menigheten vokste på den måten faktisk mye fortere.
Så det helt motsatt av hva forfølgerne ønsket skjedde.
Istedenfor å slukke menighetens flamme, så ble ilden fordelt som gnister i tørt gress, og evangeliets budskap ble spredt rundt i Romerriket, og seinere til hele verden.
Også helt hit, langt-langt mot nord på kloden vår, kom ordet om Jesus.
Menigheten var og er fremdeles en stor familie, men den praktiske utøvelsen av familielivet ble utfordrende når folk bodde i forskjellige byer, land og kontinent – og det naturlige ble da et en hovedsakelig forholdt seg til de andre troende som deltok i den samme lokale menighet som en selv.
Alle kristne er fremdeles del av samme universale familie, og det er fremdeles et kjærlighetsbånd mellom alle oss, men det er ikke like lett for meg å kunne være til hjelp, trøst og oppmuntring for en troende på Madagaskar i dag, som det er å kunne være til oppmuntring for dere som faktisk er i samme området, og samme lokale menighet som oss.
Så når Bibelen snakker om menigheten utover i Apostlenes gjerninger, og i brevlitteraturen, så er det som regel snakk om en lokal menighet – dvs. en samling av kristne på et bestemt sted som er en fullverdig menighet, men som ikke består av alle troende alle plasser.
For eksempel i 1. Kor 1:2 så står det: «Paulus…til den Guds menighet som er i Korint.» eller i Efeserbrevet 1:1: «Paulus… til de hellige i Efesus, [hvem er de? De] som tror på Kristus Jesus.»
Og de troende som tilhører samme lokale menighet, slik som alle som går her i Sandefjord Evangeliske Menighet, vi har et spesielt ansvar overfor hverandre som vi ikke har på samme måte for troende rundt om i hele verden.
Jeg skal tjene i menigheten som jeg tilhører.
Og for å trekke parallellen til min familie igjen, uten at sammenligningen her er helt vanntett.
Så har jeg min kjernefamilie: Henriette, meg selv, og barna. Det er denne familien jeg har mitt hovedansvar for. Det er her jeg skal investere hovedvekten av min tid og mine krefter på.
Også har jeg flere søsken som bor forskjellige steder i landet.
Jeg har et visst ansvar for å demonstrere omsorg og kjærlighet for dem også, men det er ikke så lett å gjøre dette på samme måte som det er for de som jeg bor med i samme hus.
Så mitt primære ansvar i familien er for min kjernefamilie.
På samme måte så er mitt primære ansvar i Guds familie for den lokale menigheten som jeg er en del av.
Så hva er noen anvendelser av dette:
i) For det første så burde du behandle alle kristne med kjærlighet og respekt.
Også de troende som du er uenig med om enkelte spørsmål.
Også de troende som gjør ting som frustrerer deg, eller som handler uvist og uansvarlig.
Det er familie.
Så når du tenker på andre troende her i Sandefjord, her i Vestfold, så er det ganske stor variasjon i type menigheter, i lovsangsuttrykket, i hva som vektlegges.
Så sant de tror på Jesus og holder fast ved Bibelens sanne og enkle evangelium, så tilhører vi samme familie, og vi burde dermed behandle våre brødre og søstre i troen, også de som vi er ganske uenig med når det kommer til mange spørsmål, vi burde behandle dem med omsorg, kjærlighet og respekt.
Vi burde så langt det er mulig unngå offentlige konfrontasjoner.
Vi burde etterstrebe enhet – både i hvordan vi behandler hverandre, og i hvordan vi omtaler hverandre.
Og det syntes jeg er viktig at vi blir minnet på.
ii) For det andre så burde du tenke høyt om det å tjene i din lokale menighet.
Det er betydningsfullt, det har verdi, og menighetsfamilien din trenger det.
Så er det sesonger av livet hvor en kan tjene mer, og sesonger av livet hvor en kan tjene mindre – en blir ikke mindre eller større del av familien av den grunn, men en er nødt til å i hvert fall være der for å ha en relasjon med familien – for å kunne motta omsorg og støtte – for å kunne pleie relasjoner – for å samme kunne lovprise Gud.
Familien din vil deg godt, har omsorg for deg, og trenger også din omsorg og ditt fellesskap.
Din fysiske familie trenger deg, og din menighetsfamilie trenger deg.
Så det var det lille jeg ville si overordnet om likheten og forskjellen på den globale og den lokale menighet.
La oss gå videre og i all enkelthet se på organiseringen av den lokale menigheten.

Organisering

- Det står følgende i trosbekjennelsen vår om menighetens organisering:
- «Vi lærer at det er viktig hvordan menigheten organiseres, og at det ikke er opp til oss, men opp til Guds Ord hvordan det skal gjøres.115 Menigheten skal ledes av flere eldste som er kvalifiserte menn ut fra de krav som er satt til dem i Guds Ord.116 Vi lærer at menighetens ansvar i møte med de eldste er å være lydige, underordne seg og etterfølge dem, så lenge de eldste holder seg til Guds Ord.117
  Vi lærer at all kristen tjeneste naturlig skal skje i regi og underordnet av den lokale menighet og dens eldsteråd. Menigheten skal også ha diakoner som er kvalifisert ut fra Guds Ord og som skal være til praktisk nytte for hele menigheten.118 Vi lærer at man er forpliktet på deltakelse i den menigheten man velger å gå i, og at man ikke skal holde seg borte når menigheten samles.119»

Dette avsnittet omtaler flere forhold.

i) Gud har sagt noe om organisering:

- For det første så understrekes det at organiseringen av menigheten ikke er noe vi bare kan gjøre basert på hva som fungerer i næringslivet, eller hva som er praktisk.

Bibelen har ganske definerte roller som i det minste må være på plass i en lokal menighet.

ii) Menigheten skal ha kvalifiserte eldste

- For det første skal menigheten ledes av flere eldste som er kvalifiserte menn ut fra de krav som er satt til dem i Guds ord.
- Da Paulus reiste rundt og plantet menigheter så hadde alle menighetene en etableringsperiode før menighetene til slutt var organisert slik Gud hadde fortalt Paulus at det skulle være.
- I Titus brev kapittel 1 så skriver Paulus til Titus for at menighetene på Kreta skulle få på plass det som manglet av organiseringen av menigheten.
- Og det står i Titus 1:5 følgende: «Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordnet det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.»
- Titus brev er sammen med 1. Timoteusbrev kanskje det mest spesifikke brevet vi har vedr. menighetenes organisering.
- Og her sier Paulus at det er noe viktig som mangler før menigheten er ferdig etabler og organisert.
- Du må innsette eldste i hver by.
- Merk at det er eldste i flertall. Det skulle ikke innsettes en som skulle styre showet. Det skulle være eldste i flertall, dvs. minst to.
- Og videre så beskriver Paulus at det må være kvalifiserte menn som blir satt til denne oppgaven.
- LES Titus 1:6-9.
- De fleste kravene gjelder livsførsel, hvordan en håndtere sin egen familie, også må en evne å undervise, samt å gjendrive de som holder på med vranglære.
- Og det er på grunn av dette at vår menighet er organisert med et eldsteråd. Det er foreløpig bestående av Bob og meg selv, men vi håper at vi blir flere etter hvert.
- Og det er på en måte ubehagelig som eldste å si dette fra talerstolen, men det står faktisk i Hebreerbrevet 13:17 at de troende skal være «lydige mot sine veiledere og rette seg etter dem. For de våker over deres sjeler, og de skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med gled og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.»
- Så det er Bibelsk å underordne seg et lederskap.
- Og de som er eldste, og som er lærere, skal få dess strengere dom, og de skal avlegge et regnskap for Gud for hvordan de utfører oppgaven.
- Og det er derfor vi har satt i trosbekjennelsen dette: «Vi lærer at menighetens ansvar i møte med de eldste er å være lydige, underordne seg og etterfølge dem, så lenge de eldste holder seg til Guds Ord.»
- Hvis vi som eldste forlater Guds Ord, så skal dere selvsagt lyde Gud mer enn mennesker.
- Og alle har full frihet til å konfrontere oss med ting dere måtte reagere på, og komme med innspill, spørsmål, tilbakemelding osv.
- Vi vil på ingen måte forsøke å opprette et pavedømme her, men Bibelen er veldig tydelig på at en lokal menighet skal være ledet av et eldsteråd, og det er kun derfor både Bob og jeg tør og utøve denne tjenesten.
  
  iii) Menigheten skal ha kvalifiserte diakoner
- Vi tror også at Bibelen lærer at en menighet skal ha diakoner.
- Disse skal i stor grad møte de samme moralske kvalifikasjonene som eldste, men det er ikke krav om at de skal være begavet som lærere / forkynnere.
- Og diakonrollen er anerkjente og betrodde leder i menigheten som har hovedansvar for praktiske og det vi kaller diakonale spørsmål.

Og dette er en rolle som jeg håper vi får flere som trer inn i de kommende årene.

iv) Menighetens medlemmer må regelmessig delta på gudstjenestene og forsamlingslivet

Til slutt står det noe veldig viktig om menighetens organisering:
«Vi lærer at man er forpliktet på deltakelse i den menighetene man velger å gå i, og at man ikke skal holde seg borte når menigheten samles.»
Dette er også hentet fra et vers i Hebreerbrevet, Heb 10:25, og vi kan lese 24-25 sammen for sammenhengens skyld: «Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger [dette er vi som troende kalt til å gjøre overfor hverandre, gi akt på hverandre, oppglød hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, også står det som en kontrast til dette i neste vers], og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg.»
Kjære menighet: Kom på Gudstjenestene!
Ikke vær en av disse som har det som vane å holde seg borte – men kom så ofte du kan, og gi akt på hverandre, oppglød hverandre til kjærlighet og gode gjerninger.»

Forkynnelse

«Vi lærer at menigheten er kalt til å forkynne Guds Ord og ikke menneskeord.120 Det er menns oppgave å forkynne og lære i menigheten, mens kvinner er kalt til å lære barn og andre kvinner.121 Forkynnelsens hensikt i møte med ufrelste er at de skal bli frelst,122 mens forkynnelsens hensikt i møte med frelste er deres helliggjørelse, trøst, oppbyggelse og at man skal bli satt i stand til å tjene andre.123»
Da Paulus skrev noen av sine siste ord til sin sønn i troen Timoteus, så var det dette:
LES 2. Tim 4:1-5
Forkynne Guds ord var kallet.
Vi tror at troen på Jesus kommer ved forkynnelsen av Han.
Forkynnelsen er noe vi kallet et nådemiddel – et verktøy som Gud bruker til å formidle sin nåde til mennesker.
Gud bruker og arbeider gjennom forkynnelsen av Hans ord.
Tilbake til Hebreerbrevet, vers 4:12: «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger gjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og mark, og dømmer hjertets tanker og råd.»
Jeg er 100 % overbevist om at Gud ved den Hellige Ånd virker gjennom forkynnelsen av hans ord.
Hadde jeg ikke vært det, så hadde jeg sluttet å forkynne.
Jeg tror jeg har noen taleevner som gjør at jeg kan formidle på en måte som er noenlunde forståelse for folk.
Men jeg er ikke en av disse elegante talerne som vakker skildrer og skisserer alt som måtte foregå i verden.
Det finnes mange fantastiske formidlere og talere i politikken, i litteraturen og i samfunnet for øvrig som det er en glede å sette seg ned og bare lytte til.
Dere vet like godt som meg at jeg ikke er en slik en. Jeg kan tale, men det er ikke balsam for ørene hver gang jeg åpner munnen.
MEN, jeg våger likevel å stå fremfor dere og tale i 40-45 minutter på ganske mange søndager ila. året, og jeg gjør det med forventning om at dere faktisk skal komme og høre etter på hva jeg har å si?
Hvordan kan jeg være så frimodig, så frekk, som stjeler deres tid ved å stå foran dere og kreve deres oppmerksomhet.
Fordi, på tross av mine menneskelige svakheter så kan Gud bruke meg til å formidle hans Ord – og Hans ord er kraftfullt.
Hans ord er sant.
Hans ord er levende og virksomt.
Når jeg forkynner hans Ord så kan jeg ha en forventning om at mennesker skal bli frelst, oppmuntret, konfrontert og trøstet – at troen deres kan bli styrket.
Så jeg forkynner derfor med frimodighet – selv jeg i meg selv ikke har noe å komme med av evig verdi.
Men Ordet virker – ordet lever, og Gud Den Hellige Ånd jobber med hjertene til dere og til meg selv når Ordet forkynnes; Når det blir opplest, det er derfor vi har skriftlesning, når det blir forklart og utbrodert, og proklamert, som talene våre er.
Så Ordet er det nådemiddelet vi har fått, og derfor får det også en veldig sentral plass i vår menighet.
Ordet har hatt en stor plass, og Ordet skal fortsatt ha en stor plass i Sandefjord Evangeliske Menighet.
Så det var litt om Menighet og Medlemskap.
Hva menigheten er.
Hvordan den er organisert, og hvilken rolle forkynnelsen skal ha.

Konklusjon
Innledningsvis siterte jeg følgende fra trosbekjennelsen: «Vi lærer at menigheten både kan innbefatte den universale menighet,113 altså alle gjenfødte, og den lokale menigheten,114 som består av alle gjenfødte som samles på et sted.»
Både når vi snakker om den lokale og den universale menigheten, så er det et kriterium for å være en del av det: En må være gjenfødt.
Og når du tenker over menighet og medlemskap de neste ukene, så er det aller viktigste for deg å få avklart ikke hva du syntes om formuleringene i menighetspakten, og ikke hvilket syn du eller jeg måtte ha på nådegavene, men at du med trygghet kan si: Ja, jeg er et Guds barn, jeg er født på ny, og derfor er jeg en del av Guds menighet, Guds familie.
En blir et Guds barn gjennom troen på Jesus.
Og jeg håper at du som er her har sett at du er en synder som trenger en frelser – og at Jesus er frelseren for deg.
Joh 1:12-13: «Men alle dem som tok imot han, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.»
Måtte dette være sant for deg.
La oss be!

_______

English translation via Google Translation:

5. THE CHURCH

5.1 Definition
We learn that the church can include both the universal church,113 i.e. all born again, and the local church,114 which consists of all born again who gather in one place. As the Bible almost always speaks of the local church when the term church is used, we also do this further, unless otherwise specified.

5.2 Organization
We learn that it is important how the congregation is organized, and that it is not up to us, but up to God’s Word how it should be done.115 The congregation must be led by several elders who are qualified men based on the requirements set for them in God’s Word.116 We learn that the congregation’s responsibility when meeting the elders is to be obedient, submit to and follow them, as long as the elders adhere to God’s Word.117 We learn that all Christian service must naturally take place under the auspices of and subordinate to the local congregation and its council of elders. The congregation must also have deacons who are qualified on the basis of God’s Word and who must be of practical use to the entire congregation.118 We learn that one is obliged to participate in the congregation one chooses to attend, and that one must not stay away when the congregation assembles.119

5.3 Preaching
We learn that the congregation is called to preach the Word of God and not the words of men.120 It is men’s task to preach and teach in the congregation, while women are called to teach children and other women.121 The purpose of preaching in the face of the unsaved is that they should be saved,122 while the purpose of the preaching in meeting the saved is their sanctification, comfort, edification and that one should be enabled to serve others.123

______________

Congregation and membership PART 1/3 (definition, organization, preaching)

Intro:

We are now going through a rather long study of 1st and 2nd Peter, which we hope has been useful to you here in the congregation.
And we will now make a slight change of pace.
In a little over a month’s time we thought we would begin a review of the first 6 chapters of Proverbs, and this will be a series that will last until the summer, where the only break will be the two Sundays that are in the Easter holidays (i.e. Palm Sunday and 1 . Easter Sunday).
And we believe that the series on the proverbs will be of service to the congregation in that it will touch many different aspects of life in a practical way, so I think it will be exciting and that it will be edifying for us as a congregation.
But it won’t be until three weeks from now that we start doing it.
Today, and the next two Sundays, we will have thematic speeches that touch on the topic of Congregation and Membership.
We are approaching the one-year anniversary of the congregation. The congregation has been established in the last year.
We have many routines in place.
There is a lot of community going on in ila. the week, both by organized and by occasional meetings between friends and families.
There is good unity in the assembly.
So we have a lot to be thankful for.
At the same time, we must acknowledge that much has also been different than we had planned, and we have also not been able to implement all the dreams and plans we had at the start of the congregation.
This is also, in a sense, okay – it is a practical reality that life is busier than you can often predict, at the same time that life also presents many unforeseen issues and challenges that mean you have to stop a little and deal with what comes up up before one can move on.
So we have a lot to look back on with gratitude, and we also have many areas where we as a congregation can and should grow in the next year, and in the years that follow.
In connection with the 1-year anniversary of the congregation, we in the council of elders have discussed and concluded that there is a need to formalize membership.
We are no longer a church planting, but an established congregation, and that should also affect how we as a congregation think about our relationship with the congregation.
So we want to introduce a more formalized membership in the congregation.
We are going to do it in a slightly different way than what you may have experienced before.
Instead of asking each individual whether you want to be part of the congregation or not, we are going to recognize and treat all believers who come here permanently as members of the congregation.
The vast majority of those who come to our meetings are faithful and regular participants, and the vast majority serve the congregation in one way or another.
So you are already acting as members of a local congregation, and we therefore thought it would be unnatural to now ask whether you want to be part of the congregation or not, when you actually demonstrate that you want to be part of the congregation by coming and committing you to the community.
So we will recognize and treat all believers who join here as full members of Sandefjord Evangeliske Menighet.
If for some reason you do not want to be a member of the congregations, while still wanting to go here regularly, then you must give feedback on this to me or Bob.
I am a little unsure of what the reason would be for wanting this, but we would like to have a chat with you about it if it were relevant.
But as a starting point, we will recognize all regular participants in the congregation who have a personal confession of faith in Jesus as their Lord and savior as members.
This does not mean that we will put their names on a public list that we will submit anywhere.
We do not have a public register of members yet, and if we get one, we will inform you in advance so that you can request exemption from being on such a list if it becomes relevant.
But you will all be fully and completely treated as members, and be registered on our internal lists as members of the congregation – which you are actually already under the aegis of being on the Church Center app and on responsibility distribution lists etc.
So on Sunday in two weeks we will conclude this process – and after this the congregation will have established membership.
As part of this process, we as a congregation want to have a Congregation Pact, or a Congregation Promise if you like, to which we all commit ourselves to each other in God’s sight.
The draft of the church covenant has been posted on the Church Center app, and I would encourage everyone to review this document. next week, so that you can be prepared to enter into this covenant together on Sunday in two weeks.
As mentioned, there is a draft out there, so here we are open to input on wording etc.
We are also going to explain some of the concepts in the Church Covenants in more detail next Sunday, but feel free to make questions or comments about this if there is something you miss or react to.
The church covenant is thus a promise we make to each other about our mutual obligations to each other and to God – and it is something we do for God’s sake.
So there is something solemn about it which I hope and believe will make us aware of our responsibility towards each other and God as believers and members of a local church.

The sermon today, and the next two Sundays, will therefore be about the congregation and membership, and this time we have made it quite simple.
On our website we have a creed consisting of 8 parts.
Part number 5 of the creed is called “The Church”, and this is again divided into 7 subsections. These are:
1. Definition of the church
2. Organization of the church
3. The place of preaching in the church
4. Baptism
5. Communion
6. Spiritual gifts
7. Unity and Separation.

Today I will talk about the first three points: Definition, organization and preaching.
Next Sunday, Bob will speak on the subject of Baptism and Holy Communion.
And in two weeks I will speak about the gifts of grace, as well as about Unity and Separation.
And the speeches will be thematic based on what is stated in the doctrinal statement.
So let’s pray together before we start the study about the Church and Membership.
PRAY!

Definition:
I will begin each point by reading the paragraph from the creed, before I will expound a bit and refer to some scriptures.
In section 5.1 it says: “We teach that the church can include both the universal church,113 i.e. all born again, and the local church,114 which consists of all born again who gather in one place. As the Bible almost always speaks of the local church when the term church is used, we also do this further [in the creed], unless otherwise specified.”
This first point is included in the creed to emphasize how the word church is used in the creed further on, but this point also contains some quite essential truths about the church that I think we need to be reminded of.
First of all, it says that the word congregation can describe both the universal congregation and the local congregation.
The word congregation comes from Ekklesia which means “those who are called out”
And when it is used in the New Testament, it is usually used for a local church, but in some cases also for what we call the global or universal church.
So what is the universal church?
The universal church is the global church that consists of all believing people on the whole earth.
We are in a very real way part of the same congregation.
All of God’s children are part of one family – God’s family.
We are siblings in faith. Brothers and sisters.
We have Jesus as our brother.
We are all adopted into God’s family – we are born again.
And spiritually speaking, I am as much related to a Christian person in Argentina, Japan or Canada as I am related to you who are here in our local church.
We are part of the same spiritual family, and we should love each other across borders, denominations and theological divides, as long as we share faith in the Bible’s true gospel.
I have four biological siblings and one foster sister. We are in many ways very different, even though we have grown up in the same house and home with the same parents.
We have different interests. Different emotional registers. Different ways to react. Some of us shy away from conflict. Others of us love a good discussion. Sometimes we have a great time together and sometimes we irritate and frustrate each other.
But there is a unity between us – we stick together and take care of each other when we can. Why? Because we are family.
I also have a new nuclear family: I have married Henriette, we have four children. Guess what: All six of us are different, with different needs, ways of reacting, different emotional registers. We often have a great time together, but occasionally there is frustration and irritation.
But we are family. And when the day is over, and despite the fact that there may have been difficult things that happened, I think all six of us are happy that we have each other, that we are a family.
The fact that we are family results in some natural responses in us.
I want to instinctively want to defend and protect one’s family from danger. One also wants to talk about both children and wife, and one does not like it when others speak negatively or badly about those in one’s family.
And if something goes wrong with one of us, we all suffer with it, and if something goes well, we rejoice together.
The fact that we are a family has some pretty big consequences for how we talk about each other in public, and how we care and love each other.
And when we think of the global universal church, there exists in the same way a bond of love, a bond of family between the believers.
And this is something most people have experienced.
You are on holiday, in a foreign country, you also get into a conversation with someone and you also realize that he or she or they are Christians – and suddenly the family love is there.
I remember Henriette and I met a family from the Netherlands at a campsite in Risør.
And we noted that they had several children, and that the children had Biblical names, and that perhaps made us a little extra bold when we talked to them about who we were and what we believed in.
And we quickly realized that they were also evangelical Christians, and then we immediately had this bond of love between us.
Many believers in the Armed Forces find together with the field chaplain and have spiritual fellowship, across denominations and church backgrounds, and it becomes a great comfort and strength in a year which for many is demanding.
Christian students almost always find a Christian community when they travel to new cities, and the community becomes the family where one is.
And when we read about the early church after Pentecost, we hear the following about them from Acts. 2:44: “All the believers held together and had everything in common. They began to sell possessions and goods, and distributed to everyone according to everyone’s need. Every day they came together faithfully and with one mind in the temple, and in their homes they broke bread, and celebrated meals with joy and simplicity of heart. They promised God and were well regarded by all the people. And the Lord added every day those who allowed themselves to be saved to the church.”
All who were saved were added to God’s church, and they treated each other as family.
It also happened that the church was scattered during the persecution that came – and the persecution that came, which was actually initiated to kill the church, to stop it, the consequence of the persecution was that the believers were scattered all over the place, and instead of the church dying , then it multiplied.
A large church turned into many small church plants that eventually grew big where they were – and the gospel and the church actually grew much faster that way.
So the complete opposite of what the persecutors wanted happened.
Instead of extinguishing the congregation’s flame, the fire was distributed like sparks in dry grass, and the gospel message was spread around the Roman Empire, and later to the whole world.
Even here, far, far to the north of our globe, the word about Jesus came.
The congregation was and still is one big family, but the practical exercise of family life became challenging when people lived in different cities, countries and continents – and the natural thing then was to relate mainly to the other believers who participated in the same local congregation as one self.
All Christians are still part of the same universal family, and there is still a bond of love between all of us, but it is not as easy for me to be able to be of help, comfort and encouragement to a believer in Madagascar today, as it is to be able to be an encouragement to those of you who are actually in the same area, and the same local church as us.
So when the Bible talks about the church beyond the Acts of the Apostles and in the epistles, it is usually about a local church – i.e. a gathering of Christians in a specific place which is a full-fledged church, but which does not consist of all believers places.
For example, in 1 Cor 1:2 it says: “Paul…to the church of God which is in Corinth.” or in Ephesians 1:1: “Paul… to the saints in Ephesus, [who are they? Those] who believe in Christ Jesus.”
And the believers who belong to the same local congregation, such as everyone who goes here in Sandefjord Evangeliske Menighet, we have a special responsibility towards each other that we do not have in the same way for believers around the world.
I will serve in the congregation to which I belong.
And to draw the parallel to my family again, without the comparison here being completely watertight.
Then I have my core family: Henriette, myself, and the children. It is this family for which I have my main responsibility. This is where I will invest the bulk of my time and effort.
I also have several siblings who live in different parts of the country.
I have a certain responsibility to demonstrate care and love for them as well, but it is not so easy to do this in the same way as it is for those with whom I live in the same house.
So my primary responsibility in the family is for my nuclear family.
In the same way, my primary responsibility in the family of God is for the local congregation of which I am a part.
So what are some applications of this:

i) Firstly, you should treat all Christians with love and respect.
Also the believers with whom you disagree on certain issues.
Also the believers who do things that frustrate you, or who act recklessly and irresponsibly.
It’s family.
So when you think of other believers here in Sandefjord, here in Vestfold, there is quite a large variation in the type of congregations, in the expression of praise, in what is emphasized.
As long as they believe in Jesus and hold fast to the true and simple gospel of the Bible, then we belong to the same family, and we should therefore treat our brothers and sisters in the faith, even those with whom we quite disagree when it comes to many questions, we should treat them with care, love and respect.
We should as far as possible avoid public confrontations.
We should strive for unity – both in how we treat each other, and in how we refer to each other.
And I think it is important that we are reminded of that.

ii) Secondly, you should think highly of serving in your local church.
It is significant, it has value, and your church family needs it.
Then there are seasons of life when you can earn more, and seasons of life when you can earn less – you don’t become a smaller or bigger part of the family for that reason, but you have to at least be there to have a relationship with the family – to be able to receive care and support – to be able to nurture relationships – to be able to praise God at the same time.
Your family wants you well, cares for you, and also needs your care and your community.
Your physical family needs you, and your church family needs you.
So that was the little I wanted to say overall about the similarity and difference between the global and the local church.
Let’s go ahead and look in detail at the organization of the local church.

Organization

The following is stated in our creed regarding the organization of the congregation:
“We learn that it is important how the congregation is organized, and that it is not up to us, but up to God’s Word how it should be done.115 The congregation must be led by several elders who are qualified men based on the requirements set for them in God’s Word.116 We learn that the congregation’s responsibility when dealing with the elders is to be obedient, subordinate and follow them, as long as the elders adhere to God’s Word.117
We learn that all Christian service should naturally take place under the auspices of and subordinate to the local congregation and its council of elders. The congregation must also have deacons who are qualified on the basis of God’s Word and who must be of practical use to the entire congregation.118 We learn that one is obliged to participate in the congregation one chooses to attend, and that one must not stay away when the congregation gathers.119”

This section discusses several conditions.

i) God has said something about organization:

Firstly, it is emphasized that the organization of the congregation is not something we can only do based on what works in the business world, or what is practical.
The Bible has fairly defined roles that must at least be in place in a local congregation.

ii) The congregation must have qualified elders

Firstly, the congregation must be led by several elders who are qualified men based on the requirements set for them in God’s word.
When Paul traveled around and planted churches, all the churches had an establishment period before the churches were finally organized as God had told Paul it should be.
In Titus’ letter, chapter 1, Paul writes to Titus so that the churches in Crete should put in place what was missing from the organization of the church.
And it says in Titus 1:5 the following: “I left you to remain in Crete so that you would arrange what was still left, and appoint elders in every city, as I instructed you.”
The letter of Titus is, together with the letter of 1 Timothy, perhaps the most specific letter we have regarding the organization of the congregations.
And here Paul says that there is something important that is missing before the church is fully established and organized.
You must install Elders in each city.
Note that it is elders in the plural. No one was to be appointed to run the show. There should be elders in the majority, i.e. at least two.
And then Paul describes that there must be qualified men who are put to this task.

READ Titus 1:6-9.

‘namely, if any man is above reproach, the husband of one wife, having children who believe, not accused of dissipation or rebellion. For the overseer must be above reproach as God’s steward, not self-willed, not quick-tempered, not addicted to wine, not pugnacious, not fond of sordid gain, but hospitable, loving what is good, sensible, just, devout, self-controlled, holding fast the faithful word which is in accordance with the teaching, so that he will be able both to exhort in sound doctrine and to refute those who contradict. ‘

Titus 1:6-9

Most of the requirements apply to lifestyle, how to handle one’s own family, and one must also have the ability to teach, as well as to refute those who engage in false teaching.
And it is because of this that our congregation is organized with a council of elders. It currently consists of Bob and myself, but we hope that there will be more of us over time.
And it is in a way uncomfortable as an elder to say this from the pulpit, but it actually says in Hebrews 13:17 that believers should be “obedient to their leaders and conform to them. For they watch over their souls, and they will give an account of it. See that they can do it with joy and without sighing, because otherwise it will not be of any use to you.”
So it is Biblical to submit to a leadership.
And those who are elders, and who are teachers, will receive the more severe sentence, and they will give an account to God for how they carry out the task.
And that is why we have put this in the creed: “We teach that the congregation’s responsibility in meeting the elders is to be obedient, subordinate and follow them, as long as the elders adhere to God’s Word.”
If we as elders abandon God’s Word, then of course you must obey God more than men.
And everyone has complete freedom to confront us with things you may have to react to, and to make suggestions, questions, feedback, etc.
We will in no way attempt to establish a papacy here, but the Bible is very clear that a local church should be led by a council of elders, and it is only for this reason that both Bob and I dare to exercise this ministry.

iii) The congregation must have qualified deacons

We also believe that the Bible teaches that a congregation should have deacons.
These must largely meet the same moral qualifications as elders, but there is no requirement that they be gifted as teachers / preachers.
And the role of deacon is a recognized and trusted leader in the congregation who has primary responsibility for practical matters and what we call diaconal issues.
And this is a role that I hope we get more people stepping into in the coming years.

iv) The congregation’s members must regularly attend church services and congregational life

Finally, it says something very important about the congregation’s organization:
“We learn that you are obliged to participate in the congregation you choose to attend, and that you should not stay away when the congregation gathers.”
This is also taken from a verse in the Book of Hebrews, Heb 10:25, and we can read 24-25 together for the sake of context: “And let us consider one another, so that we incite one another to love and good works [this is who believers called to do towards one another, consider one another, incite one another to love and good works, it also stands as a contrast to this in the next verse], and let us not stay away from our own assembly, as some have for habit, but let us exhort one another, and so much the more as you see the day drawing near.”
Dear congregation: Come to the services!
Do not be one of these who are in the habit of staying away – but come as often as you can, and pay attention to one another, inflame one another to love and good works.”

Preaching

“We learn that the congregation is called to preach the Word of God and not the words of men. 120 It is men’s task to preach and teach in the congregation, while women are called to teach children and other women. 121 The purpose of preaching in the face of the unsaved is that they will be saved,122 while the purpose of the preaching in meeting the saved is their sanctification, comfort, edification and that one should be enabled to serve others.123”
When Paul wrote some of his last words to his son in the faith Timothy, it was this:

READ 2 Tim 4:1-5

‘I solemnly charge you in the presence of God and of Christ Jesus, who is to judge the living and the dead, and by His appearing and His kingdom: preach the word; be ready in season and out of season; reprove, rebuke, exhort, with great patience and instruction. For the time will come when they will not endure sound doctrine; but wanting to have their ears tickled, they will accumulate for themselves teachers in accordance to their own desires, and will turn away their ears from the truth and will turn aside to myths. But you, be sober in all things, endure hardship, do the work of an evangelist, fulfill your ministry. ‘

2 Timothy 4:1-5

Preaching the word of God was the call.
We believe that faith in Jesus comes through the preaching of Him.
The preaching is something we called a means of grace – a tool that God uses to communicate his grace to people.
God uses and works through the preaching of His word.
Back to Hebrews, verse 4:12: “For the word of God is living and active and sharper than any two-edged sword. It penetrates until it cleaves soul and spirit, joint and ground, and judges the thoughts and counsels of the heart.”
I am 100% convinced that God by the Holy Spirit works through the preaching of his word.
If I hadn’t been, I would have stopped preaching.
I think I have some speaking skills that allow me to communicate in a way that is reasonably understandable for people.
But I am not one of these elegant speakers who beautifully describe and outline everything that happens in the world.
There are many wonderful communicators and speakers in politics, in literature and in society in general who it is a pleasure to sit down and just listen to.
You know as well as I do that I am not that kind of person. I can speak, but there is no balm for my ears every time I open my mouth.
BUT, I still dare to stand before you and speak for 40-45 minutes on quite a few Sundays a year, and I do it with the expectation that you will actually come and listen to what I have to say?
How can I be so bold, so rude, stealing your time by standing in front of you and demanding your attention.
Because, despite my human weaknesses, God can use me to convey His Word – and His Word is powerful.
His word is true.
His words are alive and effective.
When I preach his Word, I can have an expectation that people will be saved, encouraged, confronted and comforted – that their faith can be strengthened.
So I preach therefore with boldness – even I in myself have nothing to offer of eternal value.
But the Word works – the word lives, and God the Holy Spirit works with the hearts of you and myself when the Word is preached; When it is read aloud, that is why we have scripture reading, when it is explained and expounded, and proclaimed, as our speeches are.
So the Word is the means of grace we have been given, and therefore it also has a very central place in our congregation.
The Word has had a great place, and the Word will continue to have a great place in Sandefjord Evangeliske Menighet.
So it was a bit about the Congregation and Membership.
What the congregation is.
How it is organised, and what role the preaching should have.

Conclusion
At the beginning I quoted the following from the creed: “We teach that the church can include both the universal church,113 i.e. all born again, and the local church,114 which consists of all born again who gather in one place.”
Both when we talk about the local and the universal church, there is a criterion for being part of it: One must be born again.
And when you think about the church and membership in the next few weeks, the most important thing for you is to clarify not what you thought about the wording in the church covenant, and not what view you or I might have on the gifts of grace, but that you can confidently say : Yes, I am a child of God, I am born again, and therefore I am part of God’s church, God’s family.
One becomes a child of God through faith in Jesus.
And I hope that you who are here have seen that you are a sinner who needs a savior – and that Jesus is the savior for you.
Joh 1:12-13: “But as many as received him, to them he gave the right to become children of God, to those who believe in his name. They were born not of blood, nor of the will of the flesh, nor of the will of man, but of God.”
May this be true for you.
Let’s pray!